Prioritering i helsevesenet handler om mer enn håp – det handler om dokumentert nytte
Prioriteringskriteriene er ikke til for å begrense behandlingen – de er til for å sikre at alle får tilgang til behandling som faktisk virker.
Annonse kun for helsepersonell
Ina Sandnes og Bente Gran fra pasient- og pårørendeorganisasjonen for personer med CRPS (Complex Regional Pain Syndrome / komplekst regionalt smertesyndrom) uttrykker bekymring over at ryggmargsstimulering fases ut som behandling ved kroniske smerter i Dagens Medisin (Kortslutning i smertebehandlingen).
Pasientgruppen de representerer er blant dem som har høy sykdomsbelastning og få reelle behandlingsalternativer. Det er lett å forstå både frustrasjonen og frykten for å miste behandling som oppleves som et håp om bedring. Nettopp derfor er det viktig å være tydelig på hvilke prinsipper som styrer behandling som skal tilbys i den offentlige helsetjenesten.
...det er ikke riktig å opprettholde metoder uten dokumentert effekt
Norsk helsevesen er forpliktet til å basere sine prioriteringer på tre kriterier: nytte, ressursbruk og alvorlighet. Alvorlighet veier tungt – og mennesker med langvarige, sterke smerter skal prioriteres høyt. Men alvorlighet alene kan aldri være nok til å forsvare bruk av metoder som ikke har dokumentert effekt utover placebo (narremedisin).
Ryggmargsstimulering er en kostbar og invasiv behandling. Når faglige vurderinger viser at behandlinger ikke har effekt ut over placeboeffekt, må det tas på største alvor. Behandlingens historie eller hvor lenge behandlingen har vært i bruk, kan ikke veie tyngre enn manglende dokumentasjon på nytte. Prioriteringskriteriene krever at pasientene faktisk får en påviselig helseeffekt av det vi tilbyr – ikke at de får noe, bare fordi alternativene er få.
Ikke et svik
Argumentet om at «noen pasienter opplever lindring» kan ikke erstatte krav om systematisk dokumentert effekt. Subjektiv bedring hos enkeltpersoner kan være reell, men kan ikke være grunnlaget for nasjonal praksis. Hadde enkeltopplevelser vært styrende, ville helsevesenet ikke hatt verktøy til å avvikle ineffektive eller skadelige behandlinger.
Annonse kun for helsepersonell
Når en behandling ikke har dokumentert effekt, er det ikke et svik mot pasientene å avvikle den – det er et ansvar. Ressurser som brukes på ineffektive tiltak, kunne vært brukt til behandling som faktisk har vist helsegevinst. Å videreføre behandling uten dokumentert nytte, kun fordi vi mangler alternativer, vil i praksis svekke både rettferdighet og pasientsikkerhet.
Dette fritar selvsagt ikke helsetjenesten fra ansvar. Pasienter med CRPS og andre alvorlige smertetilstander må fortsatt få tilbud om tverrfaglig behandling, individuell oppfølging samtidig som helsevesenet prioriterer forskning på slike smertetilstander. Men det er ikke riktig å opprettholde metoder uten dokumentert effekt. Prioriteringskriteriene er ikke til for å begrense behandlingen – de er til for å sikre at alle får tilgang til behandling som faktisk virker.
