Det finnes ingen angreknapp på døden

Det finnes ikke en angreknapp på døden. Den er endelig, og det som skjer i timene og ukene før et menneske dør vil sette dype spor hos de som skal leve videre. Når vi reduserer palliasjon til fysisk smertelindring, mister vi av syne hele mennesket. God palliasjon ivaretar både fysisk, psykisk, sosial og åndelig/eksistensiell helse. For den som dør stille med sine nærmeste rundt seg. For de som skal leve videre etter at døden har entret rommet. Og for de som møter døden profesjonelt.

Robuste fagmiljø er en forutsetning for å fremme verdighet som strekker seg forbi døden. Kompetansemiljøer innen kommunehelsetjenesten blir i dag vurdert i forhold til nødvendighet og lovpålagte tjenester. I tider der økonomien er utfordrende, betyr det ofte at ikke lovpålagte tjenester står for hogg når kommuner skal prioritere. Å løfte blikket og se dette i et større perspektiv, ta fagmiljøer inn i diskusjonen om hvordan tjenestene skal organiseres og se ringvirkninger i hva kompetente fagmiljø bidrar inn i, er ofte mangelvare i disse prosessene. Mange har brukt år på å bygge opp sin egen kompetanse og dermed bidratt til å bygge et robust fagmiljø til det beste for pasienter, pårørende og helsevesenet. Disse fagfolkene er grunnmuren i kommunehelsetjenesten. Innenfor palliasjon er de spydspisser i møte med de såreste periodene vi som mennesker kan stå i. Nemlig det å skulle gå sin egen død i møte. Eller oppleve at en av våre nærmeste dør.

Etablerte fagmiljø kan fragmenteres med et pennestrøk

Å bygge opp et fagmiljø med spisskompetanse tar mange år med målrettet arbeid. Det krever at en investerer i å bygge laget. Styrker kunnskapen og erfaringen til de som står i front. Bruker ressurser på etter- og videreutdanning, kurs, konferanser og arbeidsmiljø. Gjør seg erfaringer. På individnivå og systemnivå. Et kompetansemiljø som vanskelig kan speiles i kroner og øre. Det er først når kompetente fagmiljø og ringvirkningene disse miljøene har hatt blir borte, en ser tydeligheten i hva som en gang var. Det ligger en samfunnsøkonomisk gevinst i å ha robuste palliative fagmiljøer. Forskning viser at god palliasjon hindrer unødige akuttinnleggelser i sykehus. Det styrker de pårørende som står i sorg og krise. Det hever kvaliteten på tjenestene. Å bygge opp et slikt miljø er ressurskrevende og tar mange år. Å fragmentere fagmiljøet kan gjøres med et pennestrøk.

Palliasjon = smertelindring?

Palliasjon er så mye mer enn smertelindring. Palliasjon handler først og fremst om lindring for å opprettholde best mulig livskvalitet gjennom et sykdomsforløp som kan vare i uker, måneder og noen tilfeller år. God palliasjon ivaretar den som har en alvorlig og livstruende sykdom, men også de som står pasienten nær. Da snakker vi ikke bare om å lindre fysiske smerter. Det handler om å ivareta hele mennesket. Fysisk, psykisk, sosialt og åndelig/eksistensielt. Dette krever kunnskap og kompetanse. Om diagnoser og behandling. Det handler om systematisk symptomkartlegging og iverksetting av tiltak knyttet til ulike symptomer og plager. Dette er krevende og fordrer at en samarbeider. På tvers av profesjoner og helsetjenestenivå. Bygger nettverk som er bærekraftige og solide over tid.

Befolkningen i norske kommuner er i endring: Vi blir flere, eldre og sykere, og flere lever lenger i palliative forløp. Samtidig har politiske føringer flyttet mer ansvar for palliasjon til kommunene. Skal helsetjenestene være bærekraftige, må vi endre hvordan vi jobber, også i palliasjon. Endringene må sikre kvalitet og styrke tjenestene, samtidig som vi tar vare på vår viktigste ressurs: menneskene i tjenesten og fagmiljøene det har tatt år å bygge opp.

Å jobbe med døden er ikke for pyser

Å jobbe med døende mennesker er krevende. Det krever mot. Mot til å tåle det som kommer når noen skal pakke sammen og gjøre opp et liv. Det krever kompetanse. Kompetanse til å håndtere stadig mer komplekse pasientforløp. Det krever erfaring. Erfaring til å møte hvert enkelt menneske med verdighet, nysgjerrighet og ro. Og, det krever samhold. Et arbeidsmiljø preget av tillit og kunnskap. Alle disse faktorene tar det tid å bygge opp.

Forskning viser at det å møte døden som profesjonell kan gi fysisk og psykisk uhelse, omsorgstretthet og utbrenthet. Å bygge robusthet nok til å stå i dette over tid, og sikre sterke fagmiljøer i kommunene, koster. For den enkelte, og for kommunene: tid, penger, innsats og dedikasjon. Å flytte senger fra én institusjon til en annen er én ting. Men hva med miljøene som har blitt bygd opp? Kreftsykepleieren med mastergrad, sykehjemslegen med tiår i palliativ medisin, omsorgsarbeideren med et halvt arbeidsliv med erfaring innen feltet?

Det finnes ingen angreknapp på døden. Men det finnes en for pennestrøk. Den må brukes med klokskap.

 Ingen oppgitte interessekonflikter