Vi trenger selvstendige medisinske fakulteter
Endringene i strukturer ved medisinske og helsevitenskapelige fakultet har konsekvenser for hele helsesektoren, og de vi til nå har sett har hatt store negative slagsider.
DE SISTE TIÅRENE har det foregått en rekke sammenslåinger i universitets- og høgskolesektoren. Det har medført at medisinske fakulteter ved to universiteter, NTNU og Universitetet i Tromsø, har blitt slått sammen med helsevitenskapelige fakulteter ved høgskoler. Endringene i strukturer ved medisinske og helsevitenskapelige fakultet har konsekvenser for hele helsesektoren, og de vi til nå har sett har hatt store negative slagsider.
Det er forskjeller og likheter i helsefagene ved høgskoler og universiteter. Alle fag inneholder både pasientnære emner og basalfaglige emner. Hovedforskjellen mellom fagene ligger i lengden på grunnutdanningene og hva som vektlegges i høyest grad.
De klassiske fagene ved de helsevitenskapelige høgskolene er fag som sykepleie og ergoterapi. De klassiske fagene ved medisinske fakultet er medisin og odontologi. Klassiske universitetsfag og høgskolefag er like viktige, og den ene gruppen klarer seg ikke uten den andre.
INTERESSEKONFLIKTER. Det er imidlertid viktig å anerkjenne at det ligger interessekonflikter mellom de ulike tilnærmingene til helsefagene. Høgskolefag og universitetsfag har ulike interesser i hva som prioriteres innad på fakultetet.
Et eksempel på interessekonflikten har rot i finansieringsordningen av høyere utdanning. Medisin- og tannlegestudenter er dyre studenter. Fakultetet får cirka fire ganger så mye penger fra departementet for en medisin- eller tannlegestudent, som en sykepleie- eller ergoterapistudent. Rett og slett fordi medisin- og tannlegestudenter krever mer ressurser enn de typiske høgskole-helsefagutdanningene.
Fakultetene må struktureres på en slik måte at fagfolk bruker tiden sin fornuftig, i stedet for på interessekonflikter.
Medisin- og tannlegestudenter skal ha mye undervisning i ressurskrevende arealer, som laboratorium og disseksjonssaler, og underviserne på disse fagene har ofte relativt høye lønninger. Dette er grunnen til at fakultetene får mer midler for én medisinstudent enn for én ergoterapistudent. Men, fordelingen av midlene opprettholdes nødvendigvis ikke av fakultetene når pengene skal fordeles innad på et fakultet.
UAVHENGIGHET. Universitetet i Tromsø (UiT) har fått økt antall medisinstudenter i en årrekke. Her har man erfaringer med at de økte kandidatmidlene tildelt Det helsevitenskapelige fakultet ikke har blitt prioritert til det de er ment til; å legge til rette for et økt antall medisinstudenter.
Norsk medisinstudentforening mener fakultetene må struktureres på en slik måte at fagfolk bruker tiden sin fornuftig, i stedet for på interessekonflikter. Det gjør man best gjennom selvstendige medisinske fakulteter ved universiteter, og selvstendige helsevitenskapelige fakulteter ved høgskoler og universiteter. Der det ikke er mulig, må egne prodekaner sikre betingelsene for sine fag. Dette er for pasienter, ergoterapeuter, sykepleiere, tannleger og legers beste.
Ingen oppgitte interessekonflikter
