Spesialistgodkjenning er ikke prestisje – det er kvalitet

I et innlegg i Dagens Medisin 22. oktober skriver professor Hem og medforfattere følgende «For personene det angår er det ikke viktig hvem som har den mest prestisjefylte tittelen. Det viktige er om tjenestene evner å tilby helhetlig hjelp». Å tillegge spesialistgodkjenning hensikten å oppnå prestisje krever et motsvar- i disse dager hvor spesialistgodkjenning for sykepleiere innen åtte fagområder er ute på høring.

Hem mfl skriver: «Hva skjer når en profesjon gis nye spesialisttitler, karriereløp og formell anerkjennelse i et fagfelt som er bygget opp nettopp gjennom samarbeid mellom flere profesjoner?». Syv av fagområdene innen sykepleie som vurderes for spesialistgodkjenning er ikke nye karriereløp. Dette er fagområder og utdanninger opprettet og videreutviklet i tråd med samfunnsutvikling og – behov: fra sykehusinterne utdanninger, til rammeplanstyrte utdanninger (1999), og sist nasjonale retningslinjer (2022). Det «nye» ligger i muligheten til å få «spesialist-stempelet»- etter gjennomført utdanning (i tråd med det eksisterende), samt eventuelt krav om klinisk opplæring en gitt periode i etterkant før man oppnår dette. Dette handler altså ikke om en spesialistgodkjenning i et fagfelt- men innen et fagområde i sykepleie! Tilsvarende har leger hele 46 ulike spesialistgodkjenninger, hvorav minst tre av dem har direkte relevans for det fagfeltet det uttrykkes bekymring for (hhv barne- og ungdomspsykiatri, psykiatri og rus- og avhengighetsmedisin).

Første (og pt eneste) spesialistgodkjenning for sykepleiere var derimot i et nasjonalt nyopprettet fagområde i avansert klinisk allmennsykepleie. Dette ble opprettet blant annet for å rekruttere og sikre nødvendig kompetanse i kommunehelsetjenesten. Tilsvarende ble det i 2022 forskriftsfestet en master i sykepleie innen psykisk helse, rus og avhengighet for å møte (sykepleie-)kompetansebehovet inn mot denne pasientgruppen.

Viktig for klinisk kvalitet

Videre skriver Hem og medforfattere «Det er lett å støtte målet om å anerkjenne sykepleieres spesialiserte kompetanse. Problemet oppstår dersom virkemiddelet samtidig bidrar til å svekke den tverrfagligheten som feltet er avhengig av», og videre « Hvis én utdanningsvei gir tilgang til spesialiststatus, mens andre utdanningsløp ikke gjør det, vil dette påvirke hvilke valg fagfolk tar». Dette tenker jeg handler om å rekruttere til ulike grunnutdanninger, og ikke en trussel om svekket tverrfaglighet. Jeg har liten tro på at spesialistgodkjenning av sykepleiere medfører massiv økning i søknader til sykepleierstudier (selv om det er lov å håpe). Innen nevnte master i sykepleie innen psykisk helse, rus og avhengighet vektlegges nettopp tverrfaglig samarbeid i tverrfaglige team som læringsutbytter. Samarbeid i ulike former (samhandling, samordning, samhandling) inngår sågar også som et av kompetanseområdene i alle de nevnte fag

Hem mfl skriver: «Hva slags signal sender det dersom staten etablerer nye spesialistordninger for én profesjon, uten samtidig å diskutere hvordan kompetanseutvikling og karriereløp skal ivaretas for andre profesjoner i det samme tjenestefeltet?». Her må jeg puste med magen. For sykepleiere er dette et arbeid som har pågått i flere tiår. Legene har det på plass. Andre faggrupper er velkomne til å legge ned samme innsats for å få dette på plass. Dette er en internasjonal ordning- også for sykepleiere. Hva er de så redd for?

Under overskriften «Skrinlegg planer om spesialistgodkjenning» skriver forfatterne: «Vi mener ikke at planene om spesialistgodkjenning bør skrinlegges. Sykepleieres kompetanse fortjener anerkjennelse, og det er gode grunner til å utvikle nasjonale spesialistordninger». Nå er vi SÅ nære, og jeg har håp om at politikerne endelig skal vedta dette (etter så mange runder gjennom årene), hvorfor velger andre faggrupper (og selv den samme) å stikke kjepper i hjulene? Man kan jo mistenke at dette handler om at spesialistgodkjenning skal være et klinisk kvalitetsstempel - ikke et akademisk?

Min oppfordring til politikerne er derfor: vedta spesialistgodkjenning for disse sykepleiergruppene. Det er viktig for å sikre klinisk kvalitet gjennom (inter-)nasjonale standarder for utdanning, krav om klinisk praksis og oppdatering, gi oversikt over kompetanse og -behov, og en beskyttet tittel som betyr noe for pasienter, arbeidsgivere og samfunn.

Interessekonflikter: Forfatter er professor i digital helse og sykepleie, professor i anestesisykepleie, medlem i forbundsstyret i Norsk Sykepleierforbund, og medlem i utdanningsutvalget i International Federation of Nurse Anesthetists.