Pasientene trenger at dere blir enige

Helsereformen må bli noe mer enn en ny omkamp om kommunestruktur, helseforetak, private aktører og antallet direktører med høy lønn. Skal vi lykkes, må politikerne også være villige til å legge igjen egne på partikontoret.

Da Dagsnytt 18 tok opp helsereformen mandag kveld, var rapporten bare noen timer gammel. Likevel gikk mye av den første debatten med til kommunesammenslåing. Vi var skuffende fort tilbake i en velkjent politisk konflikt.

Det er lett å forstå hvorfor. Kommunegrenser handler om nærhet, lokaldemokrati og muligheten til å tilby gode tjenester. Helseforetak handler om makt, lønninger og hvem som kan holdes ansvarlig. Offentlig eller privat er også verdimarkører.

Alt dette fortjener en ordentlig diskusjon.

Bekymringen min, som generalsekretær for noen av Norges største pasientgrupper, er ikke at politikerne er uenige. Det er at uenigheten låser gamle posisjoner, før vi er enig om problemet som skal løses.

Floken reformen må løse

For den som kommer hjem etter et hjerneslag er spørsmålene: Når begynner opptreningen? Hvem gir meg logopedoppfølging? Hvem skal jeg snakke med om jeg ikke får det jeg trenger?

I dag må altfor mange pasienter og pårørende finne veien mellom sykehuset, fastlegen og kommunen selv. Hver av de kan ha gjort jobben sin etter regelverket, uten at noen har sørget for at hjelpen henger sammen.

Det er dette helsereformen må løse. Og problemet forsvinner ikke mirakuløst med nye kommunegrenser. Pasienter blir i dag kasteballer i både store og små kommuner. Større fagmiljøer kan gi bedre tjenester, men kommunestørrelsen alene garanterer ingenting.

Pasientene er kasteballer innenfor dagens regionale helseforetak. Men de kan også bli det dersom foretakene erstattes av noe så nyvinnende som regionale forvaltningsorganer under departementet. En ny styringslinje fyller ikke plutselig hullene i pasientforløpet.

Og uansett om en tjeneste drives offentlig eller privat, må den henge sammen med resten av helsetjenesten. Eierskapet er ikke uviktig, men det forklarer ikke hvorfor oppfølgingen svikter.

Det samme gjelder direktørjobbene. Vi skal diskutere byråkrati og unødvendige ledernivåer. Men ingen pasient får bedre hjelp fordi en direktør mister jobben, får ny tittel eller flyttes til et annet kontor.

Organisering er viktig. Det er derfor vi må diskutere hva den skal oppnå, og ikke gjøre modellen til et mål i seg selv.

Store utfordringer

Vi har forsøkt før: Samhandlingsreformen fra 2012 skulle gi bedre samarbeid og helhetlige pasientforløp. Den løste ikke det underliggende problemet. Pasienter faller fortsatt mellom ulike budsjetter, ansvar og motstridene incentiver.

Det burde gjøre oss mer nysgjerrige på hvorfor tidligere forsøk ikke lyktes, og mindre skråsikre på at vår egen modell er svaret. Denne gangen er behovet for å lykkes enda større. Nå gjelder det virkelig.

Helsereformutvalget viser at antallet over 80 år skal dobles frem mot 2050. Mange flere vil leve lenge med kroniske sykdommer og trenge hjelp fra alle deler av helsetjenesten. Samtidig blir det vanskeligere å skaffe nok helsepersonell til behovene.

At vi lever lenger, er halleluja. Men det gjør at vi må hjelpe hverandre på bedre måter.

Vi må følge bedre opp over tid, forebygge forverring og reinnleggelse i sykehus, og bruke fagfolkenes kompetanse der den gjør mest nytte.

Det blir umulig å få til dersom vi fortsetter å finansiere tjenestene slik at det som er fornuftig for ett budsjett, ikke nødvendigvis er fornuftig for pasienten.

Helsereformutvalget har lagt frem flere spennende forslag. Mer forpliktende samarbeid mellom kommuner og sykehus, tverrfaglige team og finansieringsordninger som gjør det mer attraktivt å forebygge sykdom og unødvendige innleggelser, fortjener grundig debatt. Det gjør også forslagene om endret sykehusstyring og kommunenes forutsetninger for å levere tjenestene.

Men vi kommer ingen vei dersom partiene nå bare velger ut forslagene som bekrefter deres gamle standpunkter.

Vi trenger kompromissvilje

Et bredt politisk forlik vil kreve kompromisser. Det kan bety at noen må gi opp standpunkter de har forsvart i årevis. Regjeringen må være villig til å endre egne forslag. Opposisjonen må bidra til en reform selv om en annen regjering får æren for å gjennomføre den.

Og alle må være villige til å vurdere om løsninger de tidligere har vært imot, faktisk kan gi bedre tjenester.

Det betyr ikke at vi trenger enighet for enhver pris. Et kompromiss der alle får litt av sine hjertesaker, men ingen av de grunnleggende problemene blir løst, er heller ikke en vellykket reform.

Partiene må først bli enige om hva pasientene skal kunne forvente: at noen tar ansvar når flere tjenester er involvert, at oppfølgingen er avklart før utskrivning, og at forebygging og rehabilitering prioriteres selv når gevinsten kommer i et annet budsjett.

Nå har vi ikke råd til at helsereformen blir enda en politisk omkamp der alle får markert seg, mens pasientene fortsatt må kjempe for å få tjenestene til å henge sammen.

Det vi trenger nå er at politikerne klarer å finne en felles løsning på problemene som ingen av dem har klart å løse alene.

Ingen oppgitte interessekonflikter