Tre ubesvarte spørsmål om prioritering

Anne Kjersti Befring har initiert en interessant og viktig debatt om forholdet mellom prioritering på individnivå og gruppenivå. Flere debattanter har i den forbindelse åpnet en nært beslektet diskusjon, nemlig om alle de andre prioriteringsbeslutningene som fattes i spesialisthelsetjenesten. De påpeker at prioritering ikke kun handler om prioritering mellom enkeltpasienter og pasientgrupper, og at prioriteringsbeslutninger som fattes, berører nær sagt alle sider av sykehusenes virksomhet. Blant disse debattantene er fagdirektørene ved universitetssykehusene: «Når vi sier ja til nye legemidler, må vi si nei til noe annet.» Skymoen i Legemiddelindustrien viser til at storparten av sykehusbudsjettet går til noe annet enn legemiddelkostnader.

«Noe annet» består i hovedsak av spesialisthelsetjenestens disposisjoner og prioriteringer på administrativt nivå. Beslutningene på det administrative nivået kan omfatte strategiske veivalg, løpende drift, fordeling av budsjettrammer, dimensjonering av utdanning og investeringer som direkte eller indirekte kan påvirke tilbudet til ulike pasientgrupper, herunder beslutninger om kapasitet som er nødvendig for å ivareta sørge for-ansvaret for spesialisthelsetjenesten. Prioriteringskriteriene nytte, ressursbruk og alvorlighet skal legges til grunn også for disse beslutningene.

Det ville være opplysende for prioriteringsdebattene, samt den bredere debatten om helseforetaksmodellen som sådan, dersom direktører og fagdirektører i helseforetak og sykehus kunne svare på følgende tre spørsmål: 

1. Hvordan brukes prioriteringskriteriene helt konkret i beslutningsprosesser på det administrative nivået? 
2. Hvordan dokumenteres og rapporteres dette? 
3. Og hvordan søker man å ivareta åpenhet rundt prioriteringsbeslutningene på administrativt nivå?

Opplysninger om interesseforhold:

Jens Plahte ledet Probas evaluering av Nye metoder i 2021.