Kulturen i veggene

ERNA SOLBERG og Siv Jensen – og Gerd Kristiansen og Kristin Skogen Lund: De to mektigste posisjonene i norsk politikk er besatt av kvinner. Det er også de to mektigste posisjonene i henholdsvis næringsliv og politikk. I Norge er syv av ti medisinstudenter kvinner.
De fleste fattige i vår verden er kvinner. Og 60 prosent av alle kronisk sultne er kvinner. Ekstrem fattigdom rammer kvinner mer enn menn. Dette henger tett sammen med likestilling og kvinners rettigheter. Kvinnehelse handler mye om graviditet, og særlig i de fattigste landene:
Her er det høy mødredødelighet og marginale helsetjenester rundt svangerskap. Kvinner som søker helsetjenester, kan risikere å få kjeft av helsearbeidere fordi de søker hjelp – eller de må vente i mange og lange timer på hjelpen.
I FLERE år har Johanne Sundby, professor i samfunnsmedisin, jobbet med blant annet kvinnehelse og reproduktiv helse både i norsk – og u-landsperspektiv. Hun mener det går for langsomt med utviklingen når det kommer til kvinners levekår i landene der hun jobber.
I denne temautgaven av Dagens Medisin ser vi på likestillingsproblematikken i Norge og i helsesektoren. Selv om mange samfunnsutfordringer i og utenfor Norge «trumfer» norske kvinners likestillingsutfordringer i 2016, må vi følge med. For skal vi tro kvinnelige leger i norske sykehus, så sitter det noe i veggene der som det er vanskelig å bli kvitt: Nemlig følelsen av å måtte prestere litt mer enn sine mannlige kolleger for å oppnå de samme godene.
FOR eksempel: Å bli satt opp på mange operasjoner, er avgjørende for å få den erfaringen man trenger som kirurg. Kan det være at mannlige ansvarlige for dette lettere velger ut den som de synes ligner mest på seg selv? Fordi menn er de som rekrutterer og ansetter, og dermed velger sine like? Det finnes unntak, og langt fra alle kvinner opplever det slik.
Kvinner er underrepresentert i de kirurgiske fagene. Men som vi viser i denne utgaven, er det ikke lenge til dette bildet ser helt annerledes ut. For kvinnerepresentasjonen øker i alle de kirurgiske fagene. I generell kirurgi, for eksempel, vil det i halvparten av tilfellene være en kvinne som holder i skalpellen om veldig få år.
KANSKJE vil den kulturen som en «stayer» i det norske kreftmiljøet, Sophie Fosså, beskriver fra sin karrierestart, viskes mer ut. Hun måtte gå veien om Likestillingsrådet ved Det medisinske fakultetet for å få professoratet sitt i sin tid. Forhåpentligvis er det ikke mange kvinnelige leger som i dag får beskjed om å «komme seg hjem og lage mat til barna sine», slik hun en gang fikk.
KVINNER i enkelte land risikerer kjeft fra legen fordi de oppsøker helsetjenesten. Også her til lands finnes det – helt uten sammenligning for øvrig – kvinner som risikerer sanksjoner: Høygravide leger risikerer at de ikke får tilrettelagt arbeidet slik de har krav på, og de presses til å sykmelde seg.
Denne praksisen må de ansvarlige lederne i sykehusene våre slutte med. Dette er noe de enkelt kan gjøre noe med. Og så kan de glede seg over at de ikke er satt til å løse større utfordringer, som deres kolleger andre steder i verden må løse.