Integritet og helsejournalistikk

Millioner av kroner har kommet hjelpetrengende til gode verdenen over gjennom finansiering avprosjekter der norske helsearbeidere er involvert. Det er derfor et tankekors, også for disse, når professor Terje Tvedt i en artikkel i Samtiden (referert i Dagbladet) denne uken, har satt spørsmålstegn ved den journalistiske integriteten i den årlige aksjonen.
Dersom NRK er korrupt, slik Tvedt langt på vei hevder, bør det selvsagt mane til refleksjon hos både kringkastingen og mottaker av innsamlingsmidlene.
I 1994 og i 1997 var jeg selv programleder for TV-aksjonen. Vi samlet inn betydelige midler til henholdsvis Norsk Folkehjelp og Kreftforeningen, begge ganger i et samarbeid med medisinere. Ikke noen av gangene bekymret vi oss om hvor mye av NRKs budsjetter som ble direkte dekket av innsamlingen. Så vidt meg bekjent har det heller aldri vært tradisjon i NRK for å etterprøve bruken av de milliardene som har strømmet ut av norske lommebøker. Jeg mener å ha grunnlag for å tro at NRKs journalister, som folk flest, har hatt en forestilling om at de pengene som samles inn, går uavkortet til den organisasjonen som årlig har vært i fokus.
Men slik har det altså ikke vært. Delvis har den lisensfinansierte kanalen fått dekket utgifter til selve sendingen, delvis har journalistene fått dekket reportasjereiser til alle kanter av verden ved en forskuttering av innsamlede midler.
Dette pengebidraget blir likevel bare uttrykk for et «journalistikkens sammenbrudd» så lenge det oppstår bindinger mellom organisasjonene og innholdsproduksjonen i aksjonens sendinger. Spørsmålet som må stilles i slike sammenhenger, er hvorvidt NRK-journalistene på noe tidspunkt har forholdt seg annerledes enn de ellers ville ha gjort dersom kringkastingen alene hadde fått bestemme.
I etterpåklokskapens lys er det opplagt at ikke bare jeg, men også alle de andre medarbeiderne som har vært involvert, har gjort det. Vi har selvsagt ikke latt oss diktere faglig av Røde Kors, Folkehjelpen, Frelsesarmeen eller Kreftforeningen, men vi har bevisst - i beste dugnadsånd - inngått et samarbeid med våre kilder på en måte som ellers er NRKs journalistikk fremmed. Selvsagt har vi vært kritiske, men bare innenfor de rammene som er fastlagt av selve aksjonskonseptet. Og vi har vært stolte av det. Vi har vært akkurat så lite reflektert om vår egen virksomhet som det passer seg for en bunadskledd programleder under 17.mai-sendingen fra Slottsplassen å stille kritiske spørsmål om kongehuset.
På denne måten har TV-aksjonen utviklet seg til en slags egen sjanger - der det er en slags stilltiende enighet om at vanlig journalistisk integritet kan settes til side. Journalistene blir engasjerte medspillere i stedet for kritiske observatører. Noen husker kanskje Bjørge Lillelien i kommentatorboksen første gang Norge slo England i fotball?
Det som imidlertid gjør TV-aksjonen mer problematisk å svelge enn 17. mai-feiringer og store nasjonale idrettsprestasjoner, har selvsagt med politikk å gjøre. Et resultat av TV-aksjonens dugnadsånd er for eksempel at journalistikken gjennomgående har vært for dårlig til å stille spørsmål ved bruken av de innsamlede midlene.
Vi har langt på vei unnlatt å opptre på vegne av folk på Smøla og i Alta og spørre om deres bidrag «gjør en forskjell». Dette var bakgrunnen for at Dagens Medisin i 2007 stilte kritiske spørsmål til bruken av millionene som Kreftforeningen - og NRK - ti år tidligere samlet inn. Selvkritikken fra foreningen satt langt inne, men den kom til slutt.
Kanskje er det nå klart for nye runder - for andre organisasjoner.

LEDER, Dagens Medisin 35/08

Lottelise Folge, sjefredaktør i Dagens Medisin