Kronisk kvinnehelse hos fastlegen
Vi trenger mer forskning på stoffskiftesykdom. Vi trenger kvinner med stoffskiftesykdom tilbake til familien – og tilbake i arbeidslivet.
SOM DET KOMMER frem i Kvinnehelseutvalgets NOU-rapport «Den store forskjellen», er det store kunnskapshull om stoffskiftesykdom og flere andre kroniske sykdommer fordi forskning i allmennmedisin ikke er prioritert nok.
Dette er alvorlig – tatt i betraktning at kronisk sykdom koster samfunnet flere hundre milliarder kroner årlig, ifølge analyseselskapet Menon Economics.
POLITISK VILJE MÅ TIL. En betydelig økning til forskning i allmennmedisin kan redusere de samfunnsmessige kostnadene på sikt – og styrke fastlegenes kunnskapsnivå og forståelse for de store pasientgruppene. Kun fem prosent av de årlige ti milliarder kronene til helseforskning går til primærhelsetjenesten, ifølge Forskningsrådet, og vi trenger en politisk vilje til å satse på de store pasientgruppene der de er.
Et viktig skritt i riktig retning er, som Kvinnehelseutvalget blant annet foreslår, en økning til forskning i allmennpraksis gjennom de allmennmedisinske forskningsenhetene på totalt 66 millioner kroner.
Vi er kritiske til at ulike diagnoser kan verdsettes ulikt økonomisk gjennom «et pasienttilpasset basistilskudd» i fastlegeordningen, fordi det kan skape et større sykdomshierarki
SNIKENDE SYMPTOMER. 245.000 nordmenn har en stoffskiftesykdom. Lavt stoffskifte er den mest utbredte formen, med 235.000 som går på medisiner, ifølge Reseptregisteret. 80 prosent av dem er kvinner, eller 192.000. De går hovedsakelig til fastlegen – i likhet med hva som gjelder for mange av de sykdommene som bare kvinner får, eller som kvinner får hyppigere enn menn.
Symptomene er diffuse, og de kommer gjerne snikende over lang tid – lavt energinivå, slapphet, i noen tilfeller utmattelse. Symptombildet kan være overlappende med flere andre kroniske tilstander, og det kan være vanskelig å stille rett diagnose raskt nok. Diagnosen stilles ved en blodprøve, men det kan være en lang vei dit. Behandlingen er medikamentet Levaxin og det har vært standard i 50 år.
FASTLEMANGELEN. I dag mangler 235.000 nordmenn en fastlege. Fastlegekrisen handler mye om at dagens fastleger ikke lenger ønsker å være fastlege fordi de er pålagt mange arbeidsoppgaver som ikke direkte er til hjelp for pasientene, og at det ikke frister unge, nyutdannede leger i etableringsfasen å velge fastlegeyrket.
For å få stilt rett diagnose og gitt rett medisin raskt nok til nye pasienter med lavt stoffskifte, er vi avhengig av:
● at det er nok fastleger ute i kommunene
● at fastlegen har nok tid til alle pasienter, uavhengig av kjønn
● en styrket behandling hos fastlegen som innebærer tilstrekkelig med oppfølging og behandling av den enkelte pasient.
En økning til forskning i allmennpraksis, gjennom de allmennmedisinske forskningsenhetene, er et skritt i riktig retning
STØRRE SYKDOMSHIERARKI? Vi er derimot kritiske til at ulike diagnoser kan verdsettes ulikt økonomisk gjennom «et pasienttilpasset basistilskudd» i fastlegeordningen, slik regjeringen nå foreslår for blant andre kvinner og eldre, fordi det kan skape et større sykdomshierarki.
Ubehandlet lavt stoffskifte kan være kritisk med en rekke alvorlige symptomer som depresjon, hukommelsessvikt og infertilitet. Det finnes ikke store analyser over hvor lang tid fastlegen bruker på å stille rett diagnose og gi rett medisin, eller hvor mange som faller utenfor arbeidslivet som følge av stoffskiftesykdom, fordi disse undersøkelsene ikke er laget.
BEKYMRINGSFULLT. Vår egen kartlegging blant 8000 medlemmer bør imidlertid vekke bekymring: 21 prosent forteller at fastlegen brukte tre til fire år, 23 prosent oppgir mer enn fem år. 41 prosent har vært langtidssykmeldt eller mottatt arbeidsavklaringspenger (AAP), mens 13 prosent går på uføretrygd. Opptil 50.000 oppgir i tillegg at de har vedvarende symptomer ved Levaxin-behandling.
235.000 nordmenn med lavt stoffskifte har ikke den samme, gode effekt av én medisin.
HELSEGEVINST. Vi trenger mer forskning på årsaker, symptomer og behandling som reflekterer mangfoldet og de individuelle forskjellene hos den enkelte pasient.
Dette vil gi fastleger en større verktøykasse til å hjelpe de mange pasientene som ikke er syke nok til å legges inn på sykehus, men hvor helsegevinsten, både for den enkelte og for samfunnet kan være betydelig.
Ingen oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatterne oppgir ikke andre interessekonflikter enn de yrkesroller, profesjon og verv de besitter.
Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 05-utgaven.
