Kjenner vi hverandre bedre, behandler vi hverandre bedre

KJENTE JEG DEG? Det er tittelen på et vakkert og vemodig dikt av Rolf Jacobsen (1907–94), og også tittelen på dikterens biografi, skrevet av sønnen Trond Tendø Jacobsen.

Kjente jeg deg

egentlig. Noe

du aldri fikk sagt eller

vi lot ligge. Halv-

tenkte tanker. En skygge

som strøk over ansiktet.

Noe i øynene. Nei

jeg vil ikke tro det.

Men det kommer igjen. Natten

har ingen lyd,

bare rare tanker. Ord

som stiger opp av søvnen:

Kjente jeg deg?

KJENNSKAP. Diktet kan tolkes på ulikt vis blant annet ut fra kjennskap til forfatterens personlige liv og historie. Men spørsmålet treffer oss alle i møte med andre mennesker. Hvordan og hvor godt kjenner vi hverandre?

Selvmord blant leger er et tema som gjør spørsmålet særlig aktuelt. Sjelden blir vi mer overrasket enn når en venn eller kollega overraskende tar sitt eget liv. Fine folk vi har sett på som vellykkede og nærmest forbilder, velger den tyngste av alle veier ut av livet. Det var åpenbart noe vi ikke så, noe vi ikke oppdaget, noen vi likevel ikke kjente godt nok. Kanskje kjente de heller ikke seg selv tilstrekkelig til å mestre tilværelsen. Slikt er og blir uforståelig.

Ingen er bare det du ser! Kirkens Bymisjons motto fortjener utropstegn. Alle har usynlige sider –styrker så vel som svakheter. Iblant er det lett å glemme. Vi kan blendes av ytre staffasje og vi kan lures av beskjedenhet. Alle mennesker bærer stoff i seg til minst én roman.

DET MANGFOLDIGE MENNESKE. Vi forføres både av fordommer og forstillelse – evnen til å framstå annerledes enn man egentlig er. «Den menneskelige forstillelsesevne er uten grense» skriver Johan Borgen (1902–79) i boken Vi har ham nå. Wilfred Sagen, den bortskjemte Lillelord, er prototypen på det mangfoldige menneske som ikke lar seg fange i enkle karakteristikker. Han er offer og han er helt. Han er taper og han er vinner. Han er ikke lett å bli klok på. Vi har ham nok ikke.

Hvordan vi blir sett av andre samsvarer heller ikke alltid med hvordan vi ser på oss selv. Vi ser en annen i speilet enn den vi møter, ser i oss. «Der to møtes, er fire til stede» påpeker min venn og kollega Øivind Larsen. Han viser til sosiologen Ervin Goffman (1922–82) som i boken Vårt rollespill til daglig (The presentation of self in everyday life) skriver at «En persons evne til å uttrykke seg (og følgelig hans mulighet for å gjøre inntrykk) bygger åpenbart på to diametralt forskjellige former for tegn – det uttrykk han gir, og det uttrykk han avgir».

Likevel er det faktiske hendelser og erfaringer i et menneskeliv som uvilkårlig setter spor – uavhengig av evnen til framstilling. De hendelsene er det nyttig å kjenne dersom man skal forstå andre.

ALT VI IKKE VISSTE. Gravferdene kommer tettere med årene. Nekrologene blir hyppigere lektyre. I minneord og ikke minst i minnesamvær lærer jeg mye om folk jeg trodde jeg kjente, men åpenbart har gått glipp av viktig informasjon om. Jeg visste ikke at hun ble foreldreløs som åtteåring. At han hadde arbeidet i Afrika i mange år. At hen hadde hatt et sterkt engasjement i Frelsesarmeen. Enn si alle de ukjente hobbyene; treskjæring, birøkt, fløytespill og ølbrygging. Jeg skulle så gjerne ha visst det før. Det hadde tilført relasjonen oss imellom noe mer. Jeg blir ærlig imponert når jeg hører hvor bredt noen har levd – uten at jeg har oppdaget det. Livet er mer, het en spalte som jeg en gang redigerte i Tidsskriftet.

Leger kjenner sine pasienter på en spesiell måte. Man vet ting selv pasientens aller nærmeste er uvitende om. Blodtrykket, kreatininnivået, beintettheten, hemorroidene. Usynlige kjennetegn som tross alt sjelden er det viktigste hos noen. Det ukjente kan være viktigere.

FORTROLIGHET. Vi kjenner våre arbeidskolleger gjennom samarbeid og kaffeprat; deres håndlag, humør, kunnskap, ferdigheter. Men uten nysgjerrighet og åpenhet kan vi også der gå glipp av ukjente egenskaper og interesser som betyr mer enn vi aner.

Mennesker er det mest spennende som finnes. Og noe av det mest kompliserte. Ofte kjenner vi ikke engang oss selv godt nok til å forstå hva som skjer med oss og i oss. Hvordan skal vi da kunne kjenne andre?

Det er uansett verdt et forsøk. Kjenner vi hverandre bedre, behandler vi hverandre bedre. Å bli kjent med andre forutsetter fortrolighet. Det krever tid og tålmodighet. Det fordrer dessuten at vi selv byr på mer enn overfladisk prat om vær og vind. Og husk: Veien er kort fra kjennskap til vennskap.