Sykepleiere foran pc-en - helsetjenestens tidstyver?

Øystein Eiring, spesialist i psykiatri, PhDc. og avdelingssjef ved Avdeling for kunnskapsstøtte, Sykehuset Innlandet
VI LEGER samarbeider ikke sjelden med en annen yrkesgruppe - sykepleiere. Mye av det de gjør, setter vi pris på. Men så driver de med ting som er vanskeligere å forstå. De har «kodeverk» og «sykepleiediagnoser». De bruker årsverk og overtid på å dokumentere hva de har gjort - og funnet ut. Burde de ikke heller ha vært hos pasientene?
I to år har jeg ledet en avdeling som støtter fag og faglig kvalitet ved åtte norske sykehus. Det mest krevende å lede har vært arbeidet for å forbedre sykepleiedokumentasjonen. Fort fant jeg ut at jeg måtte lære meg mer om sykepleiefaget.
SKAPT FOR MISFORSTÅELSER. Gradvis har det gått opp for meg: Vi leger forstår ikke hvordan sykepleiernes dokumentering kan være en av våre viktigste ressurser.
De har ikke gjort det lett for oss. I Helse Sør-Øst heter arbeidet «EDS» - elektronisk dokumentasjon i sykepleien. Terminologien er som skapt for misforståelser: Pleieplan kalles «behandlingsplan». Pasientenes problemer heter «sykepleiediagnoser». Sykepleien består av «sykepleietiltak».
Det vi leger bestemmer, sorterer under «forordninger». Og alt sammen i omfattende kodeverk kalt «NIC» og «NANDA». Leger kjenner knapt til begrepene, eller de henger seg opp i ordene «diagnose» og «behandling».
Min erfaring er at de fleste av oss stopper her. De få som går videre, blir vanligvis sittende fast i manglende kunnskaper.
ET LYNKURS. Her er et lynkurs: Sykepleiernes arbeidsredskap er «sykepleieprosessen». Den innebærer å finne og beskrive pasientens problemer og behov. De velger og gjennomfører tiltak, og observerer om tiltakene virker. Sykepleierne beskriver prosessen for enkeltpasienten i en «behandlingsplan», med klare mål. Dokumentasjonen skal støtte prosessen og ikke være tilfeldige notater, men følge planen. Bidrar tiltakene til å nå målene?
Sykepleierne bruker kvalitetssikrede «plukklister» for å lage enkeltpasientens pleieplan - «veiledende behandlingsplaner». Planen for enkeltpasienten heter «behandlingsplan».
Henger du med?
FORMÅLENE. For leger med disse basiskunnskapene åpner det seg nye muligheter. Mulighetene blir tydelige når vi ser på formålene med at sykepleiere dokumenterer.
Hva er formålene? Noen sykepleiere mener de dokumenterer for å følge lovverket og som beskyttelse ved klager. I Helse Sør-Øst sitt EDS-arbeid dominerer andre årsaker:

• Kontinuitet. Når pasienter flytter fra en avdeling til en annen, følger dokumentasjonen og planen for sykepleien med. De samme målene gjelder, og tiltakene fortsetter, selv med andre sykepleiere.

• Virkningsfull praksis. Sykepleietiltak med støtte i forskning kan integreres i de generelle sykepleieplanene.

• Koordinering. En felles plan bidrar til at pleie og behandling fra ulike faggrupper henger godt sammen.

• Pasientsikkerhet. Elektronisk dokumentasjon som følger strukturen i behandlingsplanen, er mye sikrere enn muntlige overleveringer.

• Kommunikasjon. Entydige begreper fra kodeverket sikrer at sykepleiere forstår planen likt. Innholdet kan raskt og enkelt kommuniseres.

PÅ SAMME LAG! Det kinkige er at de tre siste formålene avhenger av oss leger. I behandlingsplanen til enkeltpasienten har sykepleierne satt av rikelig plass for koordinering med våre «forordninger». Hva vi nå enn måtte bestemme som klokt å gjøre - de kan integrere det i sitt arbeid.
En rekke tiltak i pasientsikkerhetskampanjen kan aktivt inkluderes i sykepleiernes behandlingsplaner, som tiltak mot fall og tidlig mobilisering ved hjerneslag. Og dersom sykepleierne dokumenterer på en måte vi forstår, som henger sammen med det vi som leger forsøker å gjøre, kan også vi bruke og lese planen - kommunikasjon. Sykepleieres samvittighetsfulle dokumentering har mye mindre verdi hvis ikke vi er med.
BEDRE BEHANDLING. Dessverre er det ofte regelen at:

• Vi avslår å være med og bidra til de veiledende behandlingsplanene,

• vi bruker ikke disse planene som aktive verktøy også for oss,

• vi leser ikke sykepleiedokumentasjonen.

Fortsatt bruker mange sykepleiere tid på å skrive ned lite relevant informasjon. Men når vi leger opplever at sykepleiedokumentasjonen er lite nyttig, er ansvaret også vårt. Vi kan lære oss det grunnleggende og aktivt forbedre dokumentasjonen. Vi kan takke ja til alle invitasjonene. Gjør et forsøk! Kanskje får du et enda nyttigere samarbeid med sykepleierne, med bedre behandling og frigjort tid. La oss ta dem på ordet og se om sykepleiedokumentasjonen kan bli en av våre viktigste ressurser.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/2012