Innlandet hovedsykehus - et luftslott for 2025

Arne O. Ellingsson, lege og lokalpolitiker for Høyre i Tynset
BEFOLKNINGEN I Innlandet har i tiår savnet allsidige lokalsykehus i sine fylker. For en befolkning på 380.000 har Innlandet seks somatiske sykehus med ulik grad av akuttberedskap, men ingen av dem er i stand til å ta hånd om en hel pasient. Pasienter med uavklarte magesmerter eller multiple skader risikerer faktisk unødvendige transporter, invaliditet eller død på grunn av funksjonsfordelingen i Sykehuset Innlandet (SI).
UFORSVARLIG. Hedmark er verst. Sykehusene i Elverum og Hamar deler på indremedisin, ortopedi, kirurgi og gynekologi. En trafikkskadd person på Rv3 med alvorlige bruddskader og livstruende indre lesjoner blir brakt til Elverum sykehus og får utmerket akutt bruddbehandling, men risikerer å dø på bordet av indre organskader. Hamar har kirurgien som kan redde pasientens liv, men bruddskadene kunne der ha medført livsvarig invaliditet fordi ortopedien er i Elverum. En kvinne med akutt abdomen risikerer å bli «åpnet» på Hamar, men «lukket» igjen underveis for å videresendes til gynekologene i Elverum, eller vise versa.
Det meste er uforsvarlig funksjonsfordelt i SI. Dette kalles «Dagens nettverksmodell», men drøftes fortsatt seriøst som Scenario 1 i prosjekt «Strategisk Fokus 2025», som skal forme en ny og bedre sykehusorganisering i Innlandet. Helse Sør-Øst (HSØ) har i vedtak nr. 108-2008 pålagt SI å samle funksjoner. Men administrasjonen i SI er tradisjonelt livredd for politisk støy og lanserer derfor luftslott som de fleste kan klappe for.
PASIENTENES BEHOV. I Oslo/Akershus gjennomfører HSØ en krevende samling av akuttfunksjoner og spisskompetanse på universitetsklinikknivå. Universitetssykehusene trenger flere pasienter, et større antall behandlinger og bredere fagmiljøer på samme sted, for å kunne opprettholde og tilby den beste behandlingen på høyeste nivå.
Mjøs-befolkningen er privilegert med en times transportavstand til denne spisskompetansen. Derfor «lekker» 10-15 prosent av Innlandets pasienter med kompliserte tilstander til universitetsavdelingene i Oslo-regionen. Slik bør det fortsatt være - til pasientenes beste, men dette bekymrer åpenbart administrasjonen SI mest. Bekymringen burde heller dreie seg om de 85-90 prosent av pasientene i Innlandet som i dag ikke har det lokalsykehustilbudet og tryggheten de har krav på.
HSØ har pålagt SI «å barbere seg», men forlanger vel ikke at Innlandet dermed skal behøve «å skjære av seg haka»? I den pågående høringsprosessen har administrerende direktør tydelig signalisert som løsning at Innlandet nå trenger et Hovedsykehus på universitetsnivå ved Mjøsbrua. Lokalsykehusene i Gjøvik, Lillehammer, Hamar og Elverum foreslås lagt ned som ordinære lokalsykehus. Befolkningen savner derimot ett allsidig lokalsykehus i hvert av fylkene som kan mestre - og ta hånd om - en hel pasient med vanlige lidelser og skader i det daglige.
AVLEDNINGSMANØVER. De fleste politiske partiene har latt seg forføre av administrasjonens luftige argumentasjon, som undertegnede betrakter mer som en avledningsmanøver for å dekke over tiår med mangelfull ledelse og beslutningsvegring i SI. Mange kostbare prosjekter i Innlandet, med forskjellige strateginavn og årstall, har så langt ikke brakt oss ett skritt nærmere en bedre sykehusorganisering til pasientenes beste. Hvor har egentlig «sørge-for-ansvaret» blitt av?
Både Oppland og Hedmark Arbeiderparti støtter administrasjonen, men med et forbehold som forutsetter at universitetsbyen skal hete Biri i Oppland og Moelv i Hedmark. Flyttingen av spisskompetente fagmiljøer mellom Aker, Ahus og Ullevål viser seg meget krevende. I Innlandet skal man ikke bare flytte sykehuskompetansen i Elverum, Hamar, Lillehammer og Gjøvik til Biri eller Moelv, men også greie å rekruttere spisskompetanse fra Oslo til et «Mjøsbrua universitetssykehus», hevder administrasjonen i fullt alvor. Kan dette dreie seg om byråkratisk luftslottsyke som fagmiljøene snarest bør ta under behandling?
Lokalpolitikere og brukerutvalg lar seg blende av luftslottets løsning. Lokalsykehusene skal jo likevel «videreføres med viktige funksjoner», sier administrasjonen forførende og villedende.
POLITISK SCENARIO. Når mjøsbrusykehuset eventuelt står ferdig i 2028, har anslagsvis 40.000 i Sør-Hedmark for lengst etablert Kongsvinger og Ahus som sine sykehus. 80.000 i Oppland vil ha etablert Gjøvik- Ringerike-Ahus/Ullevål som sin sykehuskjede, og i Fjellregionen vil 25.000 ha funnet seg godt til rette med Tynset som fjellregionsykehus med trygge bånd til St. Olavs Hospital.
Hamar sykehus er kondemnabelt og vedtatt nedlagt. Befolkningen i Hamar vil søke seg til Oslo og Elverum, fremfor Biri. Anslagsvis er det da knapt 200.000 igjen som befolkningsgrunnlag for områdesykehuset ved Mjøsbrua. Og hvor i all verden skal alle de tusenvis ansatte pendles inn fra?
Helse Sør-Øst har helt nytt styre siden «barberingsbestillingen» til Sykehuset Innlandet ble vedtatt i 2008. Hva mener dagens styre og sykehuseieren om prosessen i Innlandet nå?  Bør ikke administrerende direktør Morten Lang-Ree snarest be om en bekreftelse eller presisering av bestillingsvedtaket fra 2008, før han selv innstiller til vedtak i juni? Helst bør Helseministeren som generalforsamling avgi noen føringer snarest, før skandalekonseptet tar av med ytterligere pengesløsing.
Om to år har vi høyst sannsynlig en Høyre-ledet regjering: De regionale foretakene blir nedlagt, et Helse-Norge blir etablert, begrepet sykehus blir endelig definert og en Nasjonal sykehusplan i samråd med Legeforeningen vil peke ut hvor sykehusene skal ligge.
I mellomtiden bør SI barbere seg fornuftig til pasientenes beste og utsette å skjære av seg haka. Da kan befolkningen i Oppland og Hedmark snart glede seg over to allsidige lokalsykehus med samlede funksjoner i Lillehammer og Elverum - allsidige lokalsykehus som kan diagnostisere og behandle en hel pasient, hele døgnet og i trygg nærhet til Oslo. Helt i tråd med HSØs ønske og intensjon.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 09/2012