Informasjon blir ikkje gitt med mindre ein spør om det

Kronikk.

KROPPSLEGE ENDRINGAR etter sjukdom og behandling blir assosiert med tilbakefall av sjukdom, noko som forsterkar angst og reduserer livskvaliteten til kvinnene. Å få informasjon og samtale med helsepersonell ser ut til å vera undervurdert, trass eit stort lindrande potensiale for kvinna som har vore gjennom kreftsjukdom. Somme undrar seg om kvinner med underlivskreft får mindre informasjon enn andre pasientgrupper.

I EIN nyleg publisert studie (Breistig et al., 2023) har me intervjua 20 kvinner om korleis dei erfarte oppfølginga frå helsetenesta etter at dei var ferdig behandla, og korleis dei i ettertid skulle ønskt at oppfølginga var. Fleire sit att med ei kjensle av at informasjon om etterverknader og seinskadar frå behandling blir bevisst halde tilbake.

EI KVINNE vart fortald av sjukepleiar at ein ikkje fortel pasientane om moglege seinskader, fordi då kan det vera at ein faktisk får dei. Ei anna kvinne sine spørsmål blei avvist med at: «Andre kvinner har ikkje så mange spørsmål som deg». Forutan om nokre få unntak, viser kvinnene sine forteljingar at informasjon er heilt fråverande. Internasjonal forsking viser at manglande informasjon toppar lista over behov som ikkje vert møtt etter behandling for underlivskreft

ER DET slik at kvinner med underlivskreft, får mindre informasjon enn andre kreftgrupper?

Ein norsk studie frå 2017 talar i denne retninga, der sjølvrapporterte data viste at kvinner med underlivskreft, var blant dei som opplevde å få liten tilgang til informasjon og rådgjeving, spesielt når det gjaldt konsekvensar av behandling (Guldhav et al., 2017) Ein annan studie som samanlikna informasjon til pasientar med bryst og underlivskreft fann ein også at kvinner med underlivskreft opplevde å få mindre informasjon etter behandling (Faller et al., 2017).

FORSKING SOM har undersøkt helsepersonell sine erfaringar stadfestar informasjonsmangelen. Ei årsak er at helsepersonell ikkje ønskjer å skremme kvinnene, men heller hjelpe kvinnene til å ha fokus på det positive ved å ha overlevd kreftsjukdommen og det å legge vekt på livskvalitet (de Rooij et al., 2018). Kvinnene sjølve opplever at å bli fortalt at ein er heldig, blir motsetningsfylt når ein lev med ei rekke seinskadar som ingen snakkar om (Thisted et al., 2020).

HELSEPERSONELL GIR også lite informasjon eller avstår frå samtale, fordi dei er usikre på kva informasjon dei skal gje, og dei manglar verktøy som støttar dei i oppfølgingssamtalane med fokus på livet etter kreftbehandlinga (Beesley et al., 2020). Sjølv om vitskapleg arbeid har utvikla modellar som viser – og støttar helsepersonell i å samtale med kvinner om utfordringane etter underlivskreft (Galica et al., 2021), kan det verke som at desse ikkje har funne vegen inn i klinikken. Kanskje handlar det også om at det ikkje er tid, slik kvinnene i vår studie erfarte. Ein set ikkje av tid til samtale om eksistensielle tema, og utfordringar for framtida, nettopp fordi då vil det føre til nye spørsmål.

FLEIRE AV kvinnene i studien vår fortalde at mangel på informasjon og samtale om kreftbehandlinga og tida som låg føre, forsterka redsla som for mange var så stor at den var vanskeleg å handtere åleine. Fleire fortalde også at dersom dei hadde fått informasjon kunne dei ha førebudd skader. Lista er lang her og handlar til dømes kor mykje ein kan trene, om seinverknader som fatigue og ein kropp under tilheling.

Å MOTTA grundig informasjon i rehabiliteringsfasen etter kreftbehandling er vist å vera viktig for å oppleve meistring og livskvalitet (Jørgensen et al., 2018). Kvinnene i vår studie meinte at dersom dei hadde fått informasjon og samtale om livet som venta ville utfordringane som kom vore enklare å handtere.

FOR Å gjere overgangen frå behandling til heim tryggare og meir forutsigbar treng kvinnene tilgang til relevant og spesifisert informasjon og samtale med helsepersonell. Kreftsjukdom er ei kroppsleg krise som rammar heile eksistensen, og då er det viktig at helsepersonell kan opne for samtale dersom kvinna ynskjer det. Dette krev at helsepersonell har kunnskap om livet etter kreftbehandling, at informasjonsmateriell er tilgjengeleg og at det er tid. Ei kvinne som hadde vore sjukemeld grunna redsle for tilbakefall, gjekk tilbake i arbeid dagen etter kontrolltimen som viste at ho var kreftfri. Å bruke tid til informasjon og samtale om livet etter kreftbehandling kan såleis ha helsefremjande og rehabiliterande betydning for livet etter kreftbehandling, noko som igjen reduserer ressursar på sikt.

Ingen oppgitte interessekonflikter.