Hvilke oppgaver kan egentlig velges bort?

2. februar la Helsepersonellkommisjonen frem sin rapport. Der konkluderte kommisjonen med at det må bli færre helsearbeidere per pasient i fremtiden.

Ifølge kommisjonen vil andre næringer og sektorer snart ikke godta at en større andel av befolkningen jobber innen helsevesenet enn i dag, da også andre sektorer vil ha betydelige bemanningsbehov i årene som kommer. Helsevesenets andel av arbeidsstyrken har nemlig økt kraftig de siste tiårene.

Tar selvkritikk

Konsekvensen blir at ansatte i helsevesenet oftere må velge bort behandling, ifølge utvalget. Utvalgsleder Gunnar Bovim sa det slik da rapporten ble lagt frem:

– Jeg har utdannet helsepersonell hele livet, og jeg tar selvkritikk på at vi har utdannet helsepersonell til å yte det helt maksimale. Det må bli en del av den faglige identiteten for alle helsepersonell å foreta begrensende valg.

Utvalget konkluderer med at kommunale helsetjenester må prioriteres, og få en viss personellvekst. Spesialisthelsetjenesten må være forberedt på at ikke antallet helsearbeidere kommer til å øke overhodet, dersom utvalget har rett.

Men hva skal man egentlig ta bort av arbeidsoppgaver?

Vi har snakket med tre sykepleiere og to leger om hvilke oppgaver de mener kan gjøres annerledes fremover.

Mer forskning

Fastlege Hans-Christian Myklestul i Lillestrøm tror det er flere muligheter for å spare tid uten at behandlingen blir dårligere. Han viser til en studie som er nevnt i rapporten til Helsepersonellkommisjonen, hvor det konkluderes med at kun 18 prosent av beslutningene i allmennpraksis er fundert på solid dokumentasjon.

Studien er fra University of Georgia i USA. Myklestul håper at en større andel av beslutningene her i Norge kan begrunnes vitenskapelig, men at han tror det er rom for forbedring.

– Det er en del av beslutningene våre som treffes på et mindre tydelig vitenskapelig grunnlag, og man får nok ikke en 100 prosent treffrate her. Fastleger møter mennesker med uspesifikke symptomer, og vi behandler eldre og multisyke som ofte ikke passer inn i sykehusbasert forskning. Vi må ta beslutninger basert på kjent vitenskap, egne erfaringer og kjennskap til pasientenes ønsker. Men det må forskes mer i en allmennmedisinsk ramme, sier Myklestul, som er styremedlem i Allmennlegeforeningen.

Med bedre felles retningslinjer som er vitenskapelig fundert, tror Myklestul det går an å få til mer treffsikker behandling og å bruke ressursene bedre.

Vil ha politiske valg

Selv om det går an å vurdere mer treffsikkert, mener Myklestul at det uten personellvekst er umulig å komme utenom at helsetjenestene blir dårligere.

– Helsepersonellkommisjonen er klar på at ressurstilfanget, både når det gjelder folk og midler, ikke kan øke. Noen forskere har vært uenige i dette premisset. Men gitt at det ligger til grunn, vil det jo presse seg frem at man går fra en best mulig praksis til at man behandler ned mot kravet for faglig forsvarlighet. Faren er at vi går mot en mer todelt helsetjeneste, med privatisert tilbud til dem som har råd, sier han.

Hvis man lar kommisjonens scenarier være utgangspunktet, mener Myklestul det først og fremst er politikerne som må velge hva som skal prioriteres.

– Hvis politikerne ikke ønsker å bruke alle ressursene på helse, er det kanskje rimelig. Man vil også ha skoler, man vil ha forsvar og man vil ha kulturliv. Men det er politikernes oppgave å legge noen føringer for hva helsetjenestene skal være, og de må bestemme hvilket nivå man skal legge seg på, konstaterer Myklestul.

Bruker tid på renhold

Sykepleierne Nina Thime Pharo og Tonje Henriksen Næss ved Lørenskog Sykehjem forteller de at det er vanskelig å se for seg hvilke helsefaglige oppgaver som kan velges bort. De gjør imidlertid mange andre oppgaver som de tror noen andre kunne ha tatt seg av.

– Vi bruker mye tid på for eksempel renhold, rydding, å hente post og å sørge for at hjelpemidler kommer til reparasjon. Dette er viktige oppgaver som noen må utføre, men som andre enn sykepleierne kunne ha gjort, sier Thime Pharo.

Begge opplever at siden de begynte i jobben ved sykehjemmet for to og et halvt år siden, har arbeidsbelastningen økt. Både antallet ansatte og pasienter er omtrent det samme, men pasientene som blir lagt inn nå, trenger betydelig mer oppfølging.

– Det har vært en endring i pleietyngde, og vi ser en høyere terskel for å få fast plass på sykehjem. De som får langtidsvedtak nå, har gjerne behov for hjelp av to personell for å dekke sine grunnleggende behov, sier Henriksen Næss.

De mener også at det allerede i dag er for få sykehjemsplasser.

– Når de får langtidsvedtak, har de nådd maksgrensen for hvor lenge det er forsvarlig å bo hjemme. Det har gjerne vært et ganske strevsomt år for pasientene, og hvis de har pårørende, har det gjerne vært en kamp for å få plass på sykehjem, sier Thime Pharo.

Begge opplever at de allerede har vært nødt til å prioritere bort viktige oppgaver.

For små bygg

Foretakstillitsvalgt for Yngre legers forening ved Oslo universitetssykehus, Jørgen Sandberg Michelsen, tror kanskje det går an å klare seg med en mindre vekst i antallet helsearbeidere enn man har hatt i sykehusene.

– Det er i hvert fall mulig å tenke seg – hvis man bruker både legetiden og ressursene klokt, sier han

Samtidig mener han at det blir vanskelig å gi et godt nok helsetilbud uten noen personellvekst overhode, og han mener flere valg som er tatt når det gjelder bygninger og teknologi, gjør at personellbehovet har blitt større enn nødvendig.

– Tempoet som holdes i dag, er høyt og sliter ut en del av de ansatte. Hvis vi ikke får tilgang til personell, vil det være vanskelig å gi pasientene behandling i tråd med behovene og det som er lovkravet – i hvert fall når man ser at de nye sykehusene ofte bygges for små, og man har dokumentasjonssystemer som krever veldig mye tid, sier han.

Han viser til en undersøkelse fra Legeforskningsinstituttet, publisert i 2016, som konkluderte med at bare 45 prosent av legenes tid gikk til direkte pasientrettet arbeid.

Dersom man skal klare seg med mindre helsepersonell, er noe av det viktigste å iverksette tiltak for at de skal kunne bruke mer tid på pasientene, mener han.

Tid til fagutvikling

Sandberg Michelsen tror også at det er en del å hente ved å bruke mindre tid på behandling som gir lite effekt.

– Overbehandling vet man at skjer. Men det er veldig sammensatt, og det er forskjell på fagspesialitetene, sier han.

Dessuten mener han at en del veldig dyr behandling som gir litt forlenget levetid, bør diskuteres.

– Begrepet kvalitetsvurderte leveår brukes ofte i metodevurdering. Det handler om hvor mye helse man får for en gitt behandling, og åpenhet om at det er viktig for hvor mye ressurser man skal bruke på en enkelt behandling. Man bruker veldig mye ressurser i det siste leveåret, uavhengig av hvor gamle pasientene er. Og dette er ikke unikt for spesialisthelsetjenesten, sier Sandberg Michelsen.

Her mener han politikerne må på banen.

– Det er krevende for den enkelte lege å vurdere om en behandling er for dyr å gi til den enkelte pasient. For å sikre likeverdige helsetjenester, trenger vi politiske prioriteringer. Politikerne må ta stilling til hvor mye penger man kan bruke for å vinne så mye levetid, og så kan faget foreta sine vurderinger innenfor de aktuelle rammene. Det er viktig at vi tør å ha den typen diskusjoner.

Han poengterer også at fagmiljøene må få tid til å treffes og drive fagutvikling, for å finne frem til hva som er riktig praksis. Dette mener han de ofte har for lite av i dag.

- Urovekkende

Bente Melø Arntsen, foretakstillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund ved Nordlandssykehuset, har jobbet som intensivsykepleier ved hjerteovervåkingen på sykehuset i Bodø i 22 år.

Hun mener Helsepersonellkommisjonens scenario er urovekkende.

– Fordi det blir flere pasienter og de trenger mer avansert behandling, trenger vi flere på jobb. Mange er redde for at de skal gjøre feil som kan være til fare for pasient, og når kommisjonen skriver at vi kanskje skal redusere enda mer, sprer frykten seg blant sykepleierne, sier hun.

En del av problemet ved Nordlandssykehuset er at det er vanskelig å fylle alle stillingene.

– Jeg snakket med hovedtillitsvalgt i Vesterålen i går, og der manglet de bortimot en tredel av sykepleierstaben ved sengepostene. Det er rett og slett ikke søkere, forteller hun.

Selv om alle stillingene hadde vært fylt, mener hun det er for få av både sykepleiere, helsefagarbeidere og leger.

– Må kanskje være lønnsledende

Hun ser også lite rom for flere «begrensende valg», og mener ikke det skjer noen utstrakt overbehandling.

– Det kan hende at hvis kommunene fikk bedre kapasitet, kunne flere pasienter ha blitt behandlet der de er. Men ellers vet jeg ikke hvilke oppgaver vi ikke trenger å utføre. En 90-åring i dag er jo sprekere enn en 90-åring for noen år siden. Vi lever lenge, og da kreves det mer avansert behandling, sier hun.

Mens Helsepersonellkommisjonen mener veksten må stagges på grunn av den demografiske utviklingen, mener Arntsen at man rett og slett må jobbe for at en større andel av befolkningen skal ønske å være helsepersonell.

– Sykepleieryrket må kanskje være lønnsledende, mener hun.