Hensikten bak ordbruken er ikke å krenke

I FORBINDELSE MED konferansen «De særskilt vanskelige» er det reist kritikk for ordbruk som oppfattes som krenkende og stigmatiserende. Vi takker for kritikken, og oppfordrer målgruppen av konferansen til å lese igjennom programmet med tanke på språkbruken. Denne konferansen har hatt flere navn opp gjennom tiden, og det har vært krevende å benytte begreper som både er presise og ikke-krenkende.

Leder av Norsk Psykiatrisk Forening Lars Lien og medforfattere peker i et innlegg i Dagens Medisin 15.juni på det han mener er ordbruk som ikke hører hjemme i helse- og sosialtjenestene i 2023.

SPRÅK ER VIKTIG og humant ordvalg er vesentlig for at vi som helsearbeidere skal evne å vise respekt for pasientene våre. Både helsepersonell og medier er i de senere år med rette kritisert for å misbruke språk om rus og psykiatri.

Vi er svært lite begeistret for betegnelser som «narkoman» og «alkoholiker», og er helt på linje med Lars Lien at folk ikke er sin lidelse, og at personen må komme først, også i språk og tekst. Blant våre forbilder i så måte er psykologene Kari og Rebekka Lossius, som brenner for tryggere ruspolitikk, blant annet gjennom å påpeke at straff skader, at rus kan forebygges uten å bruke riset bak speilet, og at rusmiddelbruk ikke er en karaktersvikt. Dette er viktige påpekninger.

VI SER at vår ordbruk i forbindelse med den omtalte konferansen kan oppfattes som både spiss og krenkende, og vil derfor gjennomgå programmet i den hensikt å gjøre enkelte endringer. Samtidig ber vi om at både kritikerne og spesielt helsearbeidere i kommune-Norge vurderer om hensikten bak ordbruken er å krenke. Vi vil hevde at slik er det slett ikke.

NOEN GANGER er det nødvendig med et tydelig språk. Det finnes mennesker i samfunnet som utfordrer tjenesteapparatet til det ytterste, personer som rent faktisk kan være særdeles utfordrende – og potensielt livsfarlige å jobbe med. Vi ser ingen motsetning mellom å påpeke dette, og samtidig ha de etiske grunnprinsipper på plass. Forfatterne sier: «Navnet på konferansen peker på at noen mennesker er vanskelige og «farlige». Vanskelige og «farlige» for hvem? For alle? I alle situasjoner?»

SVARET VÅRT et at selv om det gjelder en forsvinnende liten del av de som trenger hjelp – så er det faktisk slik. Ja, det er noen mennesker som er vanskelige å hjelpe, det er noen som er potensielt farlige for de som skal hjelpe. Det er faktisk noen som er farlige for alle – ikke i alle situasjoner, men under gitte forutsetninger som i tillegg kan være uforutsigbare.

AKKURAT DENNE konferansen retter seg mot dem som arbeider med nettopp disse særskilt vanskelige sakene. Der arbeidsgivere er redd for sine ansatte, der risikovurderinger må gjøres, og der personene har en historie med å være voldelige mot ansatte og medborgere. Å kalle disse sakene for særskilt vanskelige er ikke å overdrive. Å si at de motsetter seg hjelp, kan oppfattes som stigmatiserende (hvilken hjelp har de blitt tilbudt, hvordan har den blitt tilbudt?), men ligger nok nært virkelighetsoppfatningen til dem som forsøker å hjelpe. Samme konferansen har tidligere hatt tittelen «Helsehjelp og samfunnsvern», som vanskelig kan sies å være presis i forhold til innholdet på konferansen. Samtidig som vi tar til oss kritikken ønsker vi å være tydelige på at vi ønsker refleksjon og bevissthet rundt språket. Vi må både unngå fordomsfullt og dømmende språk, men også passe at vi ikke blir upresise eller pakker inn budskapet slik at det blir ugjenkjennelig.

HELSEPERSONELL SOM arbeider med fedme vil kjenne igjen utfordringene med å kunne bruke et språk som er faglig forsvarlig, uten å virke krenkende eller moraliserende. I så måte er det viktig at man kan ha en pågående diskusjon rundt begrepene som brukes. I den forbindelse spør vi: Kan det være aktuelt for Lien, eventuelt en av hans medforfattere holde et innlegg om språk og begrepsbruk på den nevnte konferansen?