Når sparekniven truer de sykeste

Lotte Rustad Hansen, tillitsvalgt Norsk Psykologforening 

Rosita Van Rooyen, tillitsvalgt Den Norske Legeforening 

Tonje Skårsmoen, tillitsvalgt Norsk Sykepleierforbund 

Anne Louise Wennersberg, tillitsvalgt Fellesorganisasjonen 

Trine Torkehagen Skumsrud, tillitsvalgt Norsk Fysioterapiforbund 

Pia Lorenzen Santibanez, Verneombud 

Øyvind Rø, psykiater, fagrådgiver 

Cecilie Walter Siegwarth, fag-ogkvalitetsrådgiver 

Trine Wiig Hage PhD, fagrådgiver 

Jan-Vegard Nilsen, psykologspesialist, PhD, fagrådgiver

Et kutt på 20 millioner kroner. Det er beskjeden vi fikk, torsdag 25. september 2025.

Bekymringene er store, og folk fortjener å vite.

Regional seksjon for spiseforstyrrelser (RASP) er en av fire regionale enheter i Norge som behandler spiseforstyrrelser, og har ansvaret for pasienter fra hele Sør- og Østlandet. RASP består av fire kliniske enheter (3 døgnenheter og en poliklinikk med dagenhet) og en kompetanseenhet.

Ledelsen ved RASP, skal innen 15. oktober 2025, fremme et forslag til klinikkledelsen ved Oslo Universitetssykehus (OUS), om hvordan RASP kan kutte budsjettet for 2026 med 20 millioner. For mange er dette bare et tall – en linje i et regneark. For oss som jobber ved RASP, og setter faglig kvalitet i førersetet, er dette en umiddelbar krise. Summen utgjør tilnærmet 14 prosent av vårt totale budsjett. Et slikt kutt kommer ikke uten mange konsekvenser.

Vi står midt i en tid der behovet for psykisk helsehjelp er større enn noen gang. Kompleksiteten i pasientenes utfordringer øker, og kravene til faglig kvalitet og dokumentasjon er høye.

Samtidig får vi beskjed om å gjøre mer – med mindre midler. Ironisk nok, samme høst som regjeringen flagger sin økte satsning på psykisk helse generelt – og spiseforstyrrelser spesielt.

En trussel mot kvalitet og forsvarlighet

Et kutt av denne størrelsen vil nødvendigvis føre til redusert bemanning, færre tilbud og mindre tid til samarbeid og faglig utvikling. Det betyr at vi må prioritere hardere. Det betyr at fagfolk må løpe raskere, med mindre tid til refleksjon, veiledning, samarbeid og etisk vurdering. Selve oppskriften på utbrenthet, feilvurderinger og faglig forvitring.

Budsjettkuttene vi nå står ovenfor og må å stå i fremover kommer i hovedsak av at OUS må spare penger for å finansiere nye sykehusbygg. Når økonomiske hensyn trumfer faglige vurderinger, står vi i fare for å svikte både brukerne og profesjonsetikken.

Et samfunnsoppdrag under stort press

Som ansatte ved OUS og klinikk for psykisk helse og avhengighet er vi stolte av å være en del av et system som også skal ivareta mennesker i behov av høyspesialiserte tjenester. RASP sitt oppdrag handler blant annet om å gi spesialisert utredning og hjelp til de som lokal helsetjeneste så langt ikke har lyktes godt nok med å hjelpe. Et av våre andre viktige oppdrag er å bidra til forskning, kunnskapsformidling og kompetanseheving i landets største helseregion, Helse Sør-Øst. Vår regionale kompetansetjeneste bidrar også inn i nasjonale og internasjonale sammenhenger.

Med de varslete kuttene kan ikke disse oppdragene oppfylles på samme måte som før, dersom rammebetingelsene og dermed forutsetningene forsvinner.

Vi må derfor tørre å stille de ubehagelige spørsmålene: Hva slags helsetjeneste ønsker vi å ha? Hva slags kompetansetjeneste vil vi ha? Hva slags arbeidsmiljø skal fagfolk operere i? Og hva koster det – menneskelig og samfunnsøkonomisk – å kutte 14 prosent av budsjettet ved en høyspesialisert tjeneste som RASP?

En oppfordring til ledere og politikere

Det er vårt håp at klinikkledelsen og også politikere tar inn over seg alvoret i situasjonen. Dette er ikke bare en intern utfordring som raskt må løses i et Excel-ark – det er et samfunnsanliggende. Vi trenger en åpen og ærlig diskusjon om faglige prioriteringer, og vi trenger mot til å si at noen kutt rett og slett ikke er forsvarlige.

En høyspesialisert tjeneste som RASP er ikke en luksus. Det er en nødvendighet – som må behandles deretter.