Norge trenger en nasjonal kronikerstrategi

Helsetjenesten er et av våre mest sentrale fellesskapsgoder. Den gjør det mulig for oss å leve trygt, vel vitende om at vi får behandling når sykdom rammer. Men vi står nå ved et veiskille. Som medlem av Helsepersonellkommisjonen så jeg på nært hold hvor alvorlig dette bildet er: Dersom vi fortsetter som i dag, vil vi verken ha nok ressurser eller nok ansatte til å møte behovene i fremtidens helsetjeneste. Vi trenger fundamentale endringer i hvordan vi organiserer og prioriterer.

Denne høsten går vi til valg. Politikerne diskuterer sykehuskøer, fastlegeordning og akutte kriser. Men den største driveren for helsetjenestens press er den stille bølgen av kroniske sykdommer som kronisk lungesykdom, hjerte- og karsykdommer, diabetes, nyresykdom og demens.

De reelle storforbrukerne

Kroniske sykdommer rammer hundretusener av nordmenn. Mange lever med flere av disse sykdommene samtidig. Bare KOLS koster samfunnet over 105 milliarder kroner årlig. Ifølge Menon lever om lag 280 000 nordmenn med sykdommen i dag, og tallet er ventet å stige til nær 400 000 innen 2050. En økning på rundt 40 prosent. Hypertensjon (høyt blodtrykk) har allerede blitt en viktigere dødsårsak blant kvinner enn akutt hjerteinfarkt, og rundt én av ti nordmenn har kronisk nyresykdom, ofte uten å vite det.

Dette er ikke pasienter som behandles én gang og blir friske. Dette er mennesker som lever med sykdom resten av livet. Kronikerne er de reelle storforbrukerne av helsetjenester. Både økonomisk og når det gjelder bemanning. Likevel er det ofte akutte og spesialiserte sykdommer som får mest politisk oppmerksomhet, mens de kroniske havner bak i køen.

Et system som ikke henger sammen

Mange med kronisk sykdom får diagnosen for sent. Når de først får den, er oppfølgingen fragmentert og uforutsigbar. Pasienten må ofte selv være prosjektleder i møtet med fastlege, sykehus, NAV og kommunen. Rehabiliteringstilbudet er ujevnt fordelt, og altfor mange faller mellom systemene. Resultatet er unødvendige sykehusinnleggelser, tapte arbeidsdager og svekket livskvalitet.

Helsepersonellkommisjonen slo fast at vi må bruke arbeidskraften i helsetjenesten langt mer effektivt. Å organisere bedre oppfølging av kronikere er nettopp et slikt grep.

Tidlig innsats lønner seg

En ny rapport fra Oslo Economics viser at tidlig diagnostikk og bedre oppfølging av kroniske sykdommer kan redusere både helsetap og ressursbruk betydelig. Rask tilgang til behandling, rehabilitering og forebyggende tiltak betyr færre følgesykdommer, færre innleggelser og at flere kan stå i arbeid. Det er ikke bare en helsegevinst for den enkelte, men også en samfunnsøkonomisk gevinst for landet.

Danmark viser vei

Danmark har innført kronikerpakker. Pasientene får rett til og tilgang til en personlig behandlingsplan, systematiske kontroller og tilgang til mestringstilbud. For nydiagnostisert type 2-diabetes alene er samfunnsgevinsten anslått til over 130 millioner danske kroner årlig.

Norge kan lære av Danmark, men vi må utvikle vår egen strategi. Tilpasset norske forhold.

En overgripende strategi

En nasjonal kronikerstrategi skal ikke begrenses til enkeltstående tiltak eller diagnoser. Den må være en overgripende strategi for hvordan kroniske sykdommer følges opp i Norge, gjennom nært og forpliktende samarbeid mellom sykehus, kommuner og frivillige organisasjoner.

Sykehusene må bidra med spesialistkompetanse, kommunene må ha ressurser til å gi rehabilitering og forebygging der folk bor, og frivillige organisasjoner, som LHL, må være en integrert del av løsningen med mestringstilbud, likemannsarbeid og støtte til pårørende. Bare slik kan vi sikre sømløse pasientforløp og et helsetilbud som ser hele mennesket.

En nødvendig prioritering

Kronikerne er ikke en særgruppe. De er «de vanlige» i fremtidens helsetjeneste. Å løfte prioriteringen av denne gruppen er derfor en forutsetning for å sikre bærekraften i hele velferdsstaten.

Med en nasjonal kronikerstrategi kan vi både løfte livskvaliteten til hundretusener og frigjøre store ressurser i helsetjenesten.

Det er på tide at kronikerne får den samme oppmerksomheten og forpliktende strategiske rammen som vi tidligere har gitt til kreft og psykisk helse. Derfor bør kronikerne stå høyt på dagsorden for den nye regjeringen og det nye Stortinget.

Ingen oppgitte interessekonflikter