Når arkitekten får rive sitt eget hus

Hver ny helseminister lover nytenkning. Men når de samme personene får ansvaret for de samme problemene, er det vanskelig å forvente et annet resultat. Fragmenteringen består – ikke fordi vi ikke vet bedre, men fordi vi nekter å endre det som faktisk skaper den. Helse-Norge har en svakhet for reformer – og for gjentakelser.

Hver ny helseminister lover helhet, samordning og «verdens beste tjenester». Hver gang settes det ned et nytt utvalg, ofte ledet av folk som allerede har hatt både makt og tid til å løse problemene. Nå har helseminister Jan Christian Vestre satt ned et nytt helsereformutvalg, med tidligere NTNU-rektor og styreleder i både Helseplattformen og Oslo universitetssykehus, Gunnar Bovim, i førersetet. En erfaren mann, uten tvil – men også en som representerer det systemet han nå skal reformere. Når man ber arkitekten som bygde huset om å rive det og tegne det på nytt, bør man kanskje ikke bli overrasket hvis plantegningen ser mistenkelig kjent ut.

Et system bygget for fragmentering

At norsk helsevesen forblir fragmentert, er ikke tilfeldig – det er strukturert inn i selve systemet. Vi har et todelt eierskap som nærmest garanterer dårlig samhandling: Kommunene eier primærhelsetjenesten, mens staten eier sykehusene gjennom de regionale helseforetakene. Begge nivåer har sine lover, budsjetter, datasystemer og styringskulturer – og ingen har egentlig ansvar for helheten. Resultatet er et helsevesen som fungerer utmerket på papiret, men bare så lenge pasienten holder seg innenfor ett forvaltningsnivå. I det øyeblikket hun krysser grensen mellom sykehus og kommune, oppstår et byråkratisk ingenmannsland. 

Ansvarsfordelingen er uklar, og regningen for uavklarte oppgaver sendes helst nedover i systemet. Finansieringen bidrar heller ikke til samhandling. Sykehusene lever på stykkpris og produksjon, mens kommunene får rammefinansiering og må fordele midler på alt fra eldreomsorg til skolehelsetjeneste. Det betyr at hvert nivå optimaliserer sin egen drift, ikke pasientens forløp. I et slikt system blir samarbeid en kostnad, ikke en gevinst.

Legg så til ulike datasystemer, ulike fagkulturer og et juridisk rammeverk der «felles ansvar» i praksis betyr «ingens ansvar». Fastlegen, som skulle være bindeleddet, står ofte alene – uten tid, verktøy eller oversikt til å koordinere en stadig mer kompleks pasientreise. Når helseministeren igjen lover «helhetlige pasientforløp», er det verdt å minne om at vi fortsatt ikke har et helhetlig system å forløpe i. Fragmenteringen er ikke et resultat av uflaks, men av design. Og vi fortsetter å vedlikeholde den – reform etter reform.

Digital samhandling – eller digital avstand

Det digitale løftet skulle være limet som bandt alt sammen. I stedet har det blitt nok et symbol på fragmentering. Helseplattformen i Midt-Norge, DIPS i nord og sør, kommunale systemer som Gerica og CosDoc – og fastleger med helt egne løsninger. I 2025 må helsepersonell fortsatt sende faks enkelte steder. Det er nesten imponerende at vi klarer å opprettholde så mange parallelle systemer uten at pasientdataen forsvinner helt.

Hver reform har hatt digital samhandling som honnørord. Men så lenge det organisatoriske skillet består, hjelper det lite med flere kabler. En felles pasientjournal krever først og fremst en felles forståelse av hvem som eier pasienten – og hvem som faktisk har ansvar for helheten.

Politisk kontinuitet i nye klær

Vi har hatt fastlegekrise, ventelistekrise og rekrutteringskrise. Nå har vi reformkrise. Likevel fortsetter politikken som før: Nye navn på gamle problemer, og nye reformer ledet av de samme maktpersonene som har forvaltet systemet i to tiår.

At helseminister Vestre ønsker å «tenke nytt» er positivt. Men når man samtidig setter ned et utvalg med representanter fra nøyaktig de miljøene som har formet dagens struktur, blir det vanskelig å tro på radikale grep. Det minner mest om et gjenvalg av systemet – i stedet for et oppgjør med det.

En felles tjeneste – eller felles illusjon

Når helseministeren lover en «samlet og helhetlig tjeneste», er det et sympatisk prosjekt. Men vi bør spørre: Hvor mange ganger kan man love det samme uten å endre grunnmuren? Så lenge eierskapet, finansieringen og styringen drar i hver sin retning, vil ingen reform klare å skape helhet.

Vi trenger ikke flere planer, men færre siloer. Ikke flere styrer, men felles ansvar. Og kanskje – aller viktigst – et politisk mot til å endre det vi vet er problemet: at helsevesenet er bygget på delte interesser, men forventes å levere felles resultater. Inntil det skjer, får vi leve med paradokset. Hver gang historien gjentar seg, kaller vi det «nytenkning».

Ingen oppgitte interessekonflikter

Foretaksmodellen kritiseres for å være topptung og byråkratisk: – Skåret høyest på effektivitet

Er mer politisk innblanding det helsetjenesten trenger?

Bodø-ordføreren vil skrote helseforetaksmodellen