Helsepersonells taushetsplikt: Når skal vi tale og når skal vi tie?

Som helsepersonell må vi tidvis vurdere taushetsplikten opp mot lovfestede plikter og retten til å varsle av hensyn til tredjepart. Et uklart regelverk og fravær av mengdetrening skaper usikkerhet for helsepersonell og uforutsigbarhet for pasientene. Stadig nye lover gjør landskapet enda mer krevende å manøvrere i.

Utdatert og uoversiktlig

Helsepersonells taushetsplikt og unntakene fra denne er hjemlet i Helsepersonelloven (HPL). En stor utfordring er at loven, med sine forarbeider fra sent 90-tall, er utdatert, mangelfull og lite informativ om hva som skal utløse en opplysningsplikt og -rett hos helsepersonell. Tidene har forandret seg med tanke på hvilke handlinger som kan påføre andre skade, spesielt gjennom internett. Avvergingsplikten i straffeloven har innhentet, og faktisk også seilt fra, helsepersonelloven på noen områder. Et eksempel på sistnevnte er at man etter straffeloven plikter å varsle om partnervold, mens man ikke nødvendigvis har opplysningsplikt etter hpl § 31 i samme situasjon [1] [2].

22. juli-kommisjonen pekte på behovet for en gjennomgang av reglene allerede for 13 år siden. Da fordi flere sykehus nølte med å gi politi og pårørende informasjon om hvorvidt skuddofre var innlagt hos dem i timene etter hendelsen på Utøya[3]. Men i stedet for at HPL revideres, vedtas det stadig nye lover som pålegger helsepersonell rett og/eller plikt til å utlevere informasjon.

Taushetsplikt og forebygging

Det siste som føyer seg inn i rekken, er et lovforslag som nå er på høring[4]. Der foreslås blant annet at PST med hjemmel i politiloven på gitte vilkår kan kreve informasjon om pasienter som tvangsbehandles i psykisk helsevern.

PST har tidligere etterlyst en avklaring av hvilket handlingsrom helsepersonell har når det gjelder opplysningsretten jf hpl § 23 nr. 4[5]. Dette unntaket fra taushetsplikten oppstår i «nødrettslignende situasjoner» og når «tungtveiende offentlige og private hensyn» gjør det rettmessig å gi opplysningene videre. Ifølge lovforslaget er PSTs forebyggende arbeid sjelden en nødrettslignende situasjon.

PST peker på «psykiske sårbarheter» som risikofaktorer for radikalisering. Lovforslaget skaper inntrykk av en sammenheng mellom tvangsbehandling og risiko for å begå terrorisme eller andre trusler mot rikets sikkerhet. Det kan dog tenkes å være vel så mange personer med slik risiko som mottar frivillig behandling i det psykiske helsevernet.

Med samme begrunnelse, altså for strengt nødrettskrav, er det også foreslått å innføre et eget unntak fra taushetsplikten i psykisk helsevernloven. Det gir faglig ansvarlig hjemmel til å kontakte politi og be om opplysninger ved vurdering av tvangsbehandling med farevilkår, eller når det skal gjøres en voldsrisikovurdering. Det står tydelig at unntaket ikke skal gjelde for frivillig innlagte pasienter.

Utilsiktede konsekvenser

Å bøte på grunnleggende problemer i helsepersonelloven med nye lover kan få utilsiktede, negative konsekvenser. Som antydet over, innebærer ikke nødvendigvis endringene god treffsikkerhet. I verste fall stigmatiseres unødig en hel gruppe pasienter, og man står stadig uten hjemmel for enkelte grupper med faktisk risiko. Videre risikerer man at helsepersonell unnlater å kontakte politiet, også når de har hjemmel til det i hpl § 23 nr. 4. Det kan oppstå ved behov for informasjon fra politi ved voldsrisikovurdering av pasient som mottar frivillig behandling i psykisk helsevern, men hvor hjemmelen i psykisk helsevernloven, om den vedtas, peker på tvangsinnleggelse som vilkår for slik innhenting.

Behov for revisjon og opplæring

Det er på høy tid med en revisjon av helsepersonelloven §§ 31 og 23 nr. 4. Om det er ønskelig at taushetsplikten skal vike i noen flere tilfeller, kan en løsning være å senke det eksisterende kravet for når retten inntrer i § 23 nr. 4. Hva som kvalifiserer til «tungtveiende offentlige og private hensyn», og «alvorlig skade» jf. opplysningsplikten i § 31, må avklares og presiseres. Helsepersonell må få nødvendig opplæring i lovverket, slik at de kan forvalte det etter intensjonen. Slik opplæring er mangelvare i dag.

Tiden er moden for at Helse- og omsorgsdepartementet inviterer til en avklaring av unntakene fra taushetsplikten der det hører hjemme, fremfor å stadig «sy nye lapper» på et hullete regelverk godt hjulpet av Justis- og beredskapsdepartementet.

Ingen oppgitte interessekonflikter 

[1] Ot.prp. nr. 13 (1998-99)

[2] Straffeloven § 196 https://lovdata.no/lov/2005-05-20-28/§196

[3] NOU 2012: 14

[4] Høring - forslag til endringer i psykisk helsevernloven m.m. om utveksling av opplysninger mellom helsetjenesten og politiet og PST om personer med psykiske lidelser og antatt voldsrisiko - regjeringen.no

[5] Temarapport: Ekstremisme og psykiske lidelser – samt samhandling mellom helsetjenestene, politi og PST, 2022

– Pårørende blir sett på som et slags bemanningsbyrå

Alle over 50 år med brudd blir automatisk innkalt til ny poliklinikk