Et klinisk dashbord er ikke en demokratireform

Ole Tjomsland fortjener ros for et saklig innlegg. Han beskriver et viktig arbeid med kvalitetsindikatorer, pasientsikkerhet og kliniske styringsdata. Det arbeidet er verdifullt. Men han svarer ikke på det spørsmålet jeg reiste.

Min kronikk handlet aldri om hvorvidt helseforetakene har blitt flinkere til å måle kvalitet. Den handlet om hva foretaksreformen har gjort med styringskulturen i norsk helsevesen.

Her bommer Tjomsland på mål.

At helseforetakene i dag disponerer stadig mer avanserte dashbord, kvalitetsindikatorer og analyser, rokker ikke ved den grunnleggende kritikken. Foretaksreformen flyttet makt fra folkevalgte organer til lukkede styrer. Den gjorde administrasjonen sterkere enn de faglige miljøene. Den etablerte en lederkultur hvor lojalitet oppover ofte belønnes mer enn faglig motstand.

Det er nettopp denne kulturen mange ansatte beskriver når de forteller om frykt for å varsle, liten innflytelse og beslutninger som oppleves fjernt fra pasientene.

Blir målesystemer en erstatning for faglig skjønn?

Tjomsland viser til at kvalitet nå diskuteres i styrerommene. Det er positivt. Men spørsmålet er fortsatt hvem som definerer hvilke mål som skal prioriteres, hvem som setter premissene og hvem som sitter med den reelle beslutningsmakten.

Et klinisk dashbord er et styringsverktøy. Det er ikke en demokratireform.

Ingen bestrider at kvalitet skal måles. Tvert imot. Problemet oppstår når målesystemene blir en erstatning for faglig skjønn, lokal tillit og åpen diskusjon. Det er fullt mulig å ha verdens mest avanserte kvalitetsindikatorer samtidig som ansatte opplever at handlingsrommet blir mindre og beslutningene tas stadig lenger unna pasientene.

Må vurderes etter kulturen

Foretaksreformen må derfor vurderes på mer enn sine styringssystemer. Den må vurderes etter hvilken kultur den skaper.

Har reformen styrket åpenheten?

Har den gjort det lettere å varsle om kritikkverdige forhold?

Har den redusert byråkratiet?

Har den flyttet beslutninger nærmere pasientene?

Har den gjort de folkevalgte mer ansvarlige for sykehusenes utvikling?

På disse spørsmålene er det vanskelig å svare ubetinget ja.

Tjomsland representerer selv den delen av helseforvaltningen som har utviklet de nye styringsmodellene og kvalitetsverktøyene. Det er naturlig at han ser styrkene ved dem. Men nettopp derfor blir perspektivet begrenset. Dashbord kan fortelle oss hvordan sykehusene presterer. De kan ikke fortelle oss om styringsmodellen er riktig.

Foretaksreformen må ikke vurderes etter hvor mange indikatorer den produserer, men etter om den fremmer åpenhet, faglig integritet, demokratisk kontroll og bedre pasientbehandling.

Det var dette min kronikk handlet om.

Og det spørsmålet står fortsatt ubesvart. 

Ingen oppgitte interessekonflikter