Om faglig og økonomisk selvskading

Det offentlige ligger allerede på sotteseng, og man trenger ikke være klarsynt for å se at enden er nær. Krasse og tabloide formuleringer? Ja, men klar tale er dessverre helt nødvendig for oss som observerer prosessen på nært hold. Pasienten har over lang tid vært sulteforet, immunforsvaret er svekket. 

Reformulert: pasienten er kanskje tilført nok kalorier, men en pågående sykdomsprosess svekker likevel legemet uforholdsmessig – resultatet er avmagring og kraftsvekkelse. Patofysiologien er kjent, og den er nært knyttet til «finansieringsmodellen» for hele konseptet offentlig helsetjeneste. 

Foretakene utarmes

Det har ikke manglet på varsler om sykdomsprosessen i det offentlige ordskiftet, men så langt er det ikke tatt på alvor. Det er et ikke-tema – og ingen har våget å gripe fatt i den systemfeilen det her er snakk om.

Foretakene utarmes av å måtte betjene sin gjeld til staten, og kan bare løse behovet for nye bygg ved å ta opp nye lån. For å få nye lån må budsjettene balanseres, og det må spares hardt og brutalt. Investeringsbudsjettene er enten beskjedne eller ikke-eksisterende – i alle fall ikke store nok til å følge den faglige utviklingen som forutsettes fra sentralt hold.

I mange år har det vært en kamp å lande anskaffelser av nødvendig utstyr. Det er forståelig at mange velbegrunnede søknader krever vanskelige prioriteringer, og at prosessene tar tid. Men vi er forbi det punktet: anskaffelser er blitt mangeårige og utmattende prosesser, der vi som klinikere hele tiden må drive fram arbeidet. Uten konstant dytting og draing stopper alt uavlatelig opp. Stadig flere «kontorer» skal involveres, og prosessene trekker ut. Men den endelige stoppeklossen er at det rett og slett ikke finnes penger.

Avhengig av eksterne midler

Vi er nå på et punkt der anskaffelser av noe omfang er helt avhengige av «eksterne midler». Foretakene er ute av stand til å følge med på nødvendig utvikling, og situasjonen vil neppe bedre seg i overskuelig framtid. Etablert behandling trekkes også i tvil, motivert av umiddelbare kostnader. Dette kan selvsagt være riktig – ressurskrevende behandling må tåle krav om dokumentasjon.

Eksterne midler er stiftelser, forskningsmidler og næringslivsfolk med eksepsjonelt store formuer. Vi kjenner til «milde gaver» fra medieomtaler, men dette er ingen langsiktig løsning. At store anskaffelser som vår «alles helsetjeneste» ikke lenger makter, realiseres på denne måten må vi bare takke for – men skulle det være slik i vårt svært begunstigede land? 

Det er et paradoks, særlig når vi samtidig ser hvor mye man koster på seg av mislykkede IKT-prosjekter ingen har bedt om.

Gaver fordeles også ulikt, og i vårt lille land kan slike tildelinger ikke bare fremprovosere misunnelse (et dårlig argument), men også være direkte «uhensiktsmessige» dersom anskaffelsen ikke havner der den best kan nyttes.

Ikke råd til å ta imot

Av egen erfaring vet vi at framforhandlede løsninger om helt nødvendige og overmodne anskaffelser ikke kan realiseres, fordi man ikke har midler til å ta imot selv de mest generøse tilbud. Det er dyrt å være fattig. Man har prinsipper om å unngå leasing, og blir stående fastlåst – selv med ryggen mot veggen. Resultatet er nye søknader, nye runder, og nye utsettelser. OG – med et slikt manisk fokus på budsjett og innsparinger med bortfall av støttefunksjoner – fagutvikling blir langsomt borte i vår bevissthet! Det offentlige ender opp som en ren produksjonsbedrift. Akseptabel collateral damage?

Dette er økonomisk og faglig selvskading. Budsjettene er den dypeste sannhet, og røde tall må ikke bli rødere. Derfor treffes stadig dårligere beslutninger. Faglig bygges tilbudet til pasientene ned, og faren er at denne helsetjenesten over tid ikke lenger vil være vårt alles valg.