Flere av argumentene for kutt i Helse Nord er feil
Sentralisering løser ikke utfordringene i Helse Nord.
HELSE NORD HAR LEVERT en utredning som kan munne ut i nedleggelse av lokalsykehustilbud i regionen. I øvrige deler av helse-Norge mumles det om at resten av landet vil komme etter. Historien gjentar seg. Slaget sto siste gang i 2015, under Høyre og Høies tid i regjering. Ambisjonen om sentralisering lyktes ikke da. Etter en bred gjennomgang bestemte Stortingsflertallet – i behandlingen av Nasjonal helse- og sykehusplan – at tilbudet i distriktene skulle opprettholdes. Vedtaket gav mange lokalsykehus en etterlengtet pause fra nedleggelsesspøkelset.
Men sentrale krefter i helsebyråkratiet og regionale helseforetak var neppe fornøyd med utfallet. Nå er det en ny regjering og minister som målbærer oppdraget om sentralisering. Argumentasjonen er mangslungen. I sykehustalen januar 2023 beskrev helseminister Kjerkol at Helse Nord står i en særlig krevende økonomisk situasjon der de over lang tid har hatt en drift som ikke har vært tilpasset de økonomiske rammene. Senere har ministeren ymtet frampå om at krefttilbudet i nord er dårligere enn i resten av landet. Mangel på fagfolk trekkes også fram. Og økt grad av spesialisering. Flere eldre og færre yngre gjør også at vi må tenke nytt ifølge ministeren.
GODE RESULTATER. Ministerens initiativ kommer ikke ut av det blå. De siste årene har Helse nord slitt økonomisk. Men påstandene om at regionen over lang tid har hatt en drift som ikke har vært tilpasset de økonomiske rammene er ikke riktig. Fram til 2019 rapporterte Helse Nord om solide overskudd og et høyt investeringsnivå. Over en ti-års periode hadde regionen investert for om lag 15 milliarder i nye bygg. I årsregnskapet for 2019 skriver helseregionen at Helse Nord har hatt positivt driftsresultat siden 2009. Dette gir grunnlaget for framtidige investeringer. I tillegg til store byggeprosjekter som pågår og planlegges, investeres det betydelig i medisinsk utstyr og IKT. Lite tydet i 2019 på at regionen sto oppe i langvarige økonomiske problemer.
Ingenting tyder heller på at behandlingsresultatene i nord står tilbake for resultatene i resten av landet. På kreft-feltet er overlevelsen etter behandling den samme som i resten av landet. De samlede resultatene for kreftkirurgi er nærmest identiske med resultatene i Helse Sør-Øst. Ministerens påpekning om flere eldre er heller ikke et godt argument for sentralisering. Utfordringen i årene som kommer vil være mange eldre med flere samtidige lidelser. Det er på ingen måte opplagt at disse pasientene er best tjent med å transporteres over store avstander til høyspesialisert behandling i store sykehus.
FAGFLUKT. Mangelen på fagfolk er imidlertid høyst reell. Mange stillinger står nå ubesatte, og flest i regionens to store sykehus. Men også dette problemet er av relativ ny dato; Kostnadene til innleie er tredoblet på få år, fra 137 millioner i 2015 til mere enn en halv milliard i 2022. Mangelen skyldes ikke at vi har få helseutdannede her i landet. Vi har flere enn de fleste andre land. Konkurransen om arbeidskraft har imidlertid blitt hardere de siste årene. Tidligere var antallet lege-stillinger regulert for å unngå mangel i nord. Nå opprettes det fritt nye stillinger i Sør-Norge. Tilfanget av leger spesialisert i utlandet tørker inn sammen med kronekursens fall. Og private rekrutterer helsepersonell som aldri før.
Rekrutteringssvikten har rammet Helse Nord mye hardere enn i øvrige regioner. I kjølvannet følger ineffektiv drift, høyere kostnader til fristbrudd og økt innleie. Den nasjonale modellen for fordeling av midler til sykehusene gir ingen korreksjon for vekst i nivået på innleie. Resultatet er at regionen ikke lengre har forutsetninger for å realisere målsetningen om likeverdig behandling. Sykehusene i nord har ikke økonomi til å kunne konkurrere effektiv om arbeidskraften.
SENTRALISERING LØSER IKKE UTFORDRINGENE. Helseministerens budskap til Helse Nord forstås som et oppdrag om sentralisering av sykehustilbudet. Men det er vanskelig å se for seg at dette vil løse utfordringene i en skrint befolket landsdel. Transportkostnadene vil øke til uante høyder. Gode fag- og behandlingsmiljø vil oppløses. Det er ingen selvfølge at ansatte vil migrere til Bodø eller Tromsø. Mange vil trolig velge seg sørover, til private virksomheter eller til andre sektorer. Omfattende sentralisering framstår som en like dårlig ide i 2023 som i 2015.
Men det er ingen tvil om at tiltak må iverksettes ganske raskt. I første omgang må Helse Nord gis økonomisk nødhjelp som setter regionen i stand til å håndtere kostnadsveksten som følger av høye innleiekostnader. Dernest må samlede lønns og arbeidsbetingelser i regionens sykehus tilpasses det markedet de nå faktisk konkurrerer i. På litt lengre sikt bør vi også diskutere om vi passivt skal være vitne til at leger og annet helsepersonell klumper seg sammen sør i landet. Alternativet kan være på nytt å etablere grenser for hvor mange legestillinger offentlige sykehus kan opprette.
Christian Grimsgaard er styremedlem i Norsk overlegeforening og Helse Sør-Øst Rhf. Utover dette er det ingen oppgitte interessekonflikter
