Logisk brist i Helse Nord - sentralisering kan gi økte kostnader

HELSEMINISTEREN GA i foretaksmøte den 9. november 2022 følgende oppdrag til Helse Nord: «Helse Nord RHF bes om å vurdere behovet for endringer i funksjons- og oppgavedeling som bidrar til at Helse Nord RHF kan ivareta sitt sørge for ansvar på lang sikt.»

Ett år senere venter hele Nord-Norge med stor uro på forslag til ny struktur fra arbeidsgrupper i Helse Nord som under høyt press har jobbet bak lukkede dører. Ut fra referatene vil forslagene innebære nedleggelser av opptil 4 sykehus, akuttfunksjoner, fødeavdelinger, fødestuer og aktivitet på DMS-er. Med andre ord en av de mest inngripende omstillinger i spesialisthelsetjenesten i Norges historie. Man kan lure på om det var det helseministeren ga i oppdrag. Det er imidlertid ingen tvil om at styret i Helse Nord i styresak 11-2023 kom med tydelige føringer om å sentralisere helsetjenesten, helt etter innstilling fra Marit Lind.

Om styresaken 11-2023:

I nevnte styresak påpekes at kostnad per DRG-poeng (gjennomsnittspris for et pasientopphold) var 25 prosent over landsgjennomsnittet. DRG-poeng brukes nesten bare i somatikken og er derfor et dårlig mål for hele virksomheten. Et bedre bilde gir kostnader i spesialisthelsetjenesten per innbygger. Norge bruker i gjennomsnitt 31 141 kroner per innbygger for spesialisthelsetjenester årlig (2021-tall). I Helse Nord regionen er det 42 463 kroner per innbygger og dermed 11 322 kroner (36 prosent) mer per innbygger enn landsgjennomsnitt. Dette beløpet er satt sammen av følgende kostnader per tjenesteområde:

SKILLER SEG UT. Tabellen viser at Helse Nord skiller seg mest ut med høye kostnader for transport og ambulansetjenester. Minst differanse i kostnader er det innen psykisk helsevern og rus. Somatisk behandling er det største og dyreste tjenesteområde der kostnadene er 30 prosent høyere i Helse Nord enn i landsgjennomsnitt. Her er det viktig å ha med seg at antall somatiske liggedøgn per innbygger er 20 % høyere i Helse Nord enn landsgjennomsnittet. Desidert høyest i universitetssykehuset Nord-Norge som forresten også ligger 20 % over St. Olavs Hospital som sammenlignbar sykehuskategori. Årsaken er blant annet demografi og lang reisevei til sykehusene som ofte fører til innleggelse. Det er åpenbart at en sentralisering av tjenester fører til enda høyere transport og ambulansekostnader og sannsynligvis også til flere innleggelser og dermed behov for flere sykepleiere og leger.

I samme styresak nevnes også at Helse Nord har 25 prosent flere leger og sykepleiere per innbygger enn landsgjennomsnittet uten å gå videre inn på det. På samme måte som kostnadene kan mesteparten av dette merforbruket forklares med allerede påpekt overforbruk av personalkrevende liggedøgn.

Uten en gang å ta hensyn til hva forslagene betyr for pasientene, tryggheten for befolkningen, beredskap og tilgang til akutte tjenester, er det ut fra disse fakta alene helt umulig å forstå at Helse Nord satser på en sentralisering. Eneste forklaring kan være at Helse Nord virkelig mener at både rekrutteringsutfordringene og overforbruk av helsepersonell kan løses ved å legge ned sykehus og helsetjenester. Men også her tar Helse Nord grunnleggende feil.

Om arbeidsgruppe 1

Sentraliseringslogikken forutsetter at fagfolk flytter etter vedtak. Dette er en feilvurdering og vil aldri skje. Den største og meget viktige yrkesgruppen i et sykehus er sykepleierne. Sykepleiere er ettertraktet arbeidskraft både i sykehuset og kommunen, men også i jobber utenfor helsesektoren. (15 prosent av sykepleierne jobber ifølge SSB allerede utenfor helsetjenesten) Videre er sykepleiere rekrutteringsbasen for spesialsykepleiere og jordmødre. All erfaring og ikke minst rapporten «Regional mobilitet og yrkesaktivitet blant helsefagarbeidere og sykepleiere» fra SSB viser at sykepleiere i all hovedsak jobber på stedet der de vokste opp. Sykepleierne som i dag jobber i enheter som vil bli nedlagt vil derfor forlate spesialisthelsetjenesten og finne andre arbeidsgivere på hjemstedet. Det samme, men kanskje i mindre grad, vil også skje i alle andre yrkesgrupper. Mange av dem, spesielt leger, vil forlate regionen og flytte sørover. Dette framtvinger en betydelig nyrekruttering av helsepersonell på alle steder der arbeidsgruppene foreslår økt aktivitet for å skape mer robuste fagmiljø. Og her skjer den største og farligste logikkfeilen i hele utredningen, i det man forutsetter at større fagmiljøer rekrutterer bedre uavhengig av lokaliseringen av sykehuset.

SYSSELSETTING. Flere av dagens sykehus-vertskommuner har allerede en svært høy andel sysselsatte i helsevesenet. Tabell 2 gir en oversikt over vertskommuner og andel sysselsatte (SSB). Landsgjennomsnitt i andel sysselsatte i helsesektoren er 15 prosent (se Norges offentlige utredninger 2023:4; «Tid for handling» og SSB). Gjennomsnitt i Helse Nord regionen er 18,6 prosent. Det er åpenbart at det finnes en grense for hvor mange sysselsatte i rimelig avstand til sykehus-lokalisasjon (anslagsvis her vertskommuner) som kan og vil jobbe i helsevesenet. Et illevarslende tegn på at grensen kan være nådd er når stillinger til vanlige sykepleiere blir stående vakant, da disse som anført nesten alltid besettes av lokal arbeidskraft. Slikt er tilfelle i mange av dagens sykehus, ikke minst også i Bodø og Tromsø der sysselsetting i helsesektoren har bikket over 20 prosent. Derfor er det viktig at Helse Nord utvikler en struktur som balanserer rekrutteringsbyrden på vertskommuner og byer i forhold til innbyggertall og lokaliserer helsetjenester der det er størst sjanse for tilstrekkelig lokal rekruttering av arbeidskraft. Der bor også brorparten av pasientene og transportkostnader reduseres.

Men:

Arbeidsgruppe 1 ser ut som å gjøre det motsatte. Alternativer de jobber med nå vil gi betydelig aktivitetsøkning og dermed rekrutteringsbehov på steder som Hammerfest, Harstad, Stokmarknes og Sandnessjøen. Av disse har bare Harstad mer enn 10 000 sysselsatte totalt hvorav mindre enn 20 prosent i helsesektoren. Aktuelle alternativer 2 vil medføre at flere vertskommuner, spesielt Alstahaug og Hammerfest vil måtte avgi opp til 30 prosent av sine sysselsatte til helsevesenet. Mener Helse Nord at dette er mulig og vil resultere i robuste fagmiljøer? Videre legger arbeidsgruppe 1 opp til å legge ned helsetjenester på steder med relativ lav andel sysselsetting i helsesektoren som for eksempel Alta, Rana, Mosjøen og Vestvågøy og vil da la store rekrutteringsområder være ubrukt.

Det er mulig at alternativene fra arbeidsgruppe 1 vil spare noen vaktlinjer som må erstattes av flere ambulanser, følgetjenester og helikoptre, men ingen av dem vil gi en struktur som lar seg bemanne. Tvert imot er det stor risiko for at alternativene fører til kollaps av spesialisthelsetjenesten i regionen. Tapet av dagens fungerende fagmiljøer som har utviklet seg over mange år vil aldri kunne erstattes av større sykehus på steder uten tilstrekkelig rekrutteringsgrunnlag. Så enkelt er det.

Innsenderen er ansatt ved Helgelandssykehuset i Mo i Rana. Utover det er det ikke oppgitt noen interessekonflikter.