Ti år med fysisk trening som behandling – hva har vi lært?

På Solli DPS har vi siden 2015 satset på fysisk trening som del av vårt kliniske behandlingstilbud, og i enda flere år har dette vært en del av vårt forskningsfokus. Vårt faglige engasjement føyer seg inn i en rekke av saker om fysisk trening som medisin: Den neglisjerte vidundermedisinen | Tidsskrift for Den norske legeforening. Aktivitet som medisin: – Vi trenger politikere som tar upopulære beslutninger, Hvor mange studier må til for at vi skal satse på fysisk aktivitet som medisin?, Trening som behandling til pasienter innen rus og psykisk helse – har vi råd til å la være?. Gitt det robuste evidensgrunnlaget for å bruke fysisk trening som behandling, lurer også vi på - hvorfor har ikke alle pasienter tilgang på dette tilbudet?

Fysisk trening er viktig i behandlingen av psykiske lidelser 

Helsedirektoratet konkluderer med at fysisk trening er behandling for depresjon. At fysisk trening er virksomt også for nye somatiske tilstander støttes av forskning på tykktarmskreft (Forsker: – Trening kan betraktes som en behandling for tykktarmskreft). Disse resultatene utfordrer våre antagelser om hva som er virksom behandling for kreft, og vi tenker at det samme gjelder psykiske lidelser.

I behandling av psykiske lidelser er fysisk trening i seg selv en intervensjon som gjennom påvirkning på hjernehelsen bidrar til å forbedre kognitive funksjoner, viktige ferdigheter i hverdagsliv og emosjonsregulering. Fysisk trening kan også bidra til terapeutisk effekt gjennom sosial interaksjon, aksept, økt mestringstro og akutt positiv affekt – ikke så ulikt hva andre virksomme behandlinger kan bidra med.

Fysisk trening skiller seg imidlertid fra annen behandling ved å også forbedre fysisk form og derfor levealder og livskvalitet. Personer med alvorlige psykiske lidelser har 15-20 år forkortet forventet levealder. Det dystre fremtidsbildet for denne gruppen er særlig relatert til kardiovaskulære tilstander, og slike blandende tilstandsbilder krever også flere helsetjenester. Å prioritere fysisk trening som et middel for å bedre både fysisk og psykisk helse er derfor avgjørende, både for den enkelte og for helsetjenesten som helhet.

Ti års erfaring på Solli DPS 

Ved Solli DPS kan vi tilby fysisk trening til alle våre pasientgrupper. Vår erfaring er at pasientene har godt utbytte av deltagelse i trening, både psykisk, fysisk og sosialt. Over tid har vi også merket en endring i holdninger blant behandlere, som nå ser på fysisk trening som et naturlig tilskudd til behandlingen. Dette er vi avhengige av for å lykkes med satsningen.

Vi vet at så lenge pasientene gjennomfører treningen vi har lagt opp til, peker evidensen mot at de vil oppleve positive helseeffekter. Utfordringen ligger i å finne ut av hva som motiverer til å sette i gang med trening, hva som får dem til å møte opp gang etter gang, og hvilke drivkrefter som kan bidra til at de fortsetter å trene også når de ikke lengre er pasienter hos oss. Det kan være så mangt – at nedstemtheten avtar etter en treningsøkt eller at den evinnelige uroen i kroppen roer seg, at konsentrasjonen om arbeid eller utdanning er bedre, det kan være den trygge relasjonen til treningsterapeuten, eller det kan være fellesskapet i sofaen i treningssalen.

Våre erfaringer og kompetanse knyttet til dette arbeidet mener vi kan komme flere til gode. Vi skal derfor gjøre vårt, blant annet ved å utvikle en implementeringsmodell for fysisk trening i psykisk helsevern. Målet er at dette arbeidet skal gjøre det lettere for andre å ta i bruk fysisk trening som del av behandlingstilbudet.

Vi må likevel jobbe videre med å øke systematikken i hvem som får tilbudet. Vi tror at mangel på systematikk foregår på ulike nivåer i helsetjenesten, og at selv om både ledere og behandlere synes at fysisk trening er viktig og bra, så vil manglende økonomiske insentiver og ressursknapphet bidra til nedprioritering. Derfor er vi avhengig av et felles prioriteringsmål.

Vi trenger felles virkemidler 

I dag er det i stor grad opp til det enkelte helseforetak å ta kostnaden og risikoen ved å implementere trening, noe som skaper forskjeller i tilbudet. Vi trenger tydelige føringer fra myndighetene, finansieringsordninger som gir insentiver til å satse, og kvalitetskrav som gjør trening til en integrert del av pasientforløpene.

Erfaringene fra Solli DPS viser at fysisk trening kan implementeres med god ledelsesforankring og prioritering. Likevel: uten felles nasjonale virkemidler vil dette forbli et tilbud for de få. Økt prioritering, insentiver og systematikk for å tilby trening som behandling vil derfor være viktige virkemidler for å nå ut med tilbudet til flere. Fysisk trening behandler, forebygger og er livsforlengende. Når vi er enige om at fysisk trening er viktig og nødvendig, hvorfor kan vi ikke da enes om virkemidlene?

Ingen oppgitte interessekonflikter.