Ny studie: Kommunale ledere ønsker tydeligere krav til kriseteam

Som del av et stort nasjonalt forskningsprosjekt om hvordan etterlatte etter narkotikarelaterte dødsfall blir ivaretatt (END-prosjektet), har forskere ved Høgskulen på Vestlandet snakket med 24 kommunale ledere fra seks mellomstore og store kommuner om kommunenes psykososiale arbeid.

Forskerne har særlig sett på hvordan rådene i veilederen «Mestring, samhørighet og håp» blir fulgt opp i praksis og i tillegg foretatt en analyse av veilederen.

Studien viser at kommunene har stor frihet til å bestemme hvordan tjenestene organiseres. I veilederen blir kommunen anbefalt å etablere tverrfaglige psykososiale kriseteam, men veilederen gir få konkrete føringer om hvordan kriseteamene skal jobbe.

En artikkel om studien er publisert i Fontene forskning.

Går under radaren

Mens noen grupper som har krav på psykososial oppfølging er omtalt i veilederen, er dødsfall relatert til bruk av narkotika ikke nevnt i det hele tatt.

– Det ser ut som narkotikarelatert død går under radaren. At narkotikarelaterte dødsfall ikke nevnes eksplisitt i veilederen kan føre til at hjelperne ikke blir oppmerksomme på at denne gruppen etterlatte også har krav på psykososial oppfølging fra kommunen, sier postdoktor Monika Alvestad Reime til Dagens Medisin.

Hun påpeker at årlig skjer det rundt 300 narkotikarelaterte dødsfall i Norge, og at dermed er det svært mange etterlatte som trenger oppfølging.

Varierende tilbud

Studien viser også at tilbudet til kriseteamene varierer mye mellom kommunene, både for etterlatte ved narkotikarelaterte dødsfall og for andre grupper.

– De klarer ikke å oppfylle målet i veilederen om at tjenestene skal være enhetlige uavhengig av hvor man bor, konstaterer Alvestad Reime.

Ifølge dem som deltar, er det store forskjeller både når det gjelder hva som skal til for at kriseteamene engasjerer seg og hvordan de følger opp.

– Kriseteamene bør være aktivt oppsøkende, og ta kontakt med etterlatte etter brå og unaturlige dødsfall, men vi ser det varierer i hvor stor grad det blir gjort. Det varierer også hvor lenge de gir et tilbud.

Noen forteller at kriseteamene er på til neste dag, og så eventuelt formidler kontakt med andre hjelpeinstanser, mens andre holder kontakten mye lenger, sier hun.

Hun påpeker at med stor handlefrihet for kommunene, blir tilbudet sårbart for variasjoner i lokale prioriteringer, lokal kunnskap og lokal ressurssituasjon.– Dugnadspreg

Når flere av lederne ønsker seg klarere krav og mer nasjonal styring, er det også en del av grunnen.

– En av lederne sier at det skulle vært litt mer ovenfra og ned, så de har noe å forholde seg til, sier Alvestad Reime.

Samtidig understreket lederne at det er viktig med lokal forankring.

Slik det er i dag, har kommunene i studien ikke satt av ressurser til kriseteamene spesifikt, forteller Alvestad Reime.

– Ofte er det mye dugnadspreg, med forskjellige hjelpere fra ulike profesjoner. Når det ikke blir satt av økonomiske ressurser, vegrer de seg kanskje litt for å ta på seg arbeid på toppen av andre oppgaver. Samtidig har én kommune i studien rutiner på at hvis det er selvmord eller narkotikarelaterte dødsfall, skal de følge opp i inntil et år. Det baserer seg på kunnskap om at spesielt denne typen dødsfall er krevende for de etterlatte, sier hun.

Flere rapporterer også om at samarbeidet mellom faggruppene i kommunene blir nedprioritert, når ressursene er knappe.

Anbefaler klare krav

Forskerne bak studien har konkludert med at de anbefaler myndighetene å innføre begrepet narkotikarelatert død som eksempel på brå og uventede dødsfall som gir rett til psykososial oppfølging.

De mener også at dagens anbefaling om en kommunal plan for den psykososiale oppfølgingen bør erstattes med en plikt til å utarbeide en slik plan.