Legeskam: Om å gjøre feil og komme helskinnet gjennom det

Ordskyen på skjermen i auditoriet begynner å ta form. Det er som å se en levende organisme utvikle seg. Ordene pulserer og endrer størrelse i takt med studentenes engasjement. Skjermen fylles av et mangfold av ord som svar på spørsmålet vi akkurat har stilt: "Hva kjenner du på nå?" I midten av ordskyen troner ett ord som det største og mest sentrale: «Frykt».

Det var i 2018 det begynte. En håndfull studenter hadde tatt kontakt fordi de kjente på en stor uro for ansvaret som ventet når de skulle uteksamineres fra legestudiet. Et ad hoc-seminar om å gjøre feil ble arrangert på kort varsel.

Fra egen studietid husker jeg best redselen som var knyttet til det å bli stående alene på vakt i distrikt. Hattfjelldal var et sted som ofte ble trukket frem som skrekkens eksempel; hva skal du gjøre hvis du blir stående helt alene med en livstruende syk pasient? Hvis det ble snakket om å gjøre feil, var det ofte snakk om «kunstfeil» og det var alltid noen andre enn foreleseren som hadde gjort feilen.

Lite snakk om å gjøre feil

Et unntak var anestesilegen som vi «vaktskygget» i akutt mottaket. I et fortrolig øyeblikk fortalte han med stort alvor at vi alle en gang ville komme i en situasjon der vi ville tenke; hadde jeg handlet annerledes, så ville pasienten ha overlevd. Jeg husker at jeg tenkte at det kan ikke skje. Jeg må bare leser enda mer og være enda grundigere.

Da jeg startet i allmennpraksis, var det også lite snakk om å gjøre feil. Unntaket var en eldre kollega som fortalte om sin «private kirkegård» som hadde ledet til bytte av praksis til en annen kommune. Senere har jeg på kurs møtt leger som har fortalt at de har sluttet å gjøre enkelte prosedyrer fordi de en gang har gjort feil.

Klagesaker er også noe leger i liten grad snakker med andre om, selv om de fleste leger i løpet av sin karriere vil oppleve å få en klage. Mange tar børa alene og skriver sitt motsvar i ensomhet. Men leger som får klagesak én gang til, frykter det mindre enn leger som ikke har hatt en klagesak. 

Legeskammen sitter dypt

Da vi bestemte oss for å lage et seminar for legestudentene på NTNU om å gjøre feil, var det ingen vei utenom. Vi måtte bryte tausheten og tørre fortelle om egne feil. Selv etter flere år er det et krevende seminar å holde. Legeskammen sitter dypt. Å innrømme at man har brutt med det viktigste legeidealet av alle; først og fremst ikke skade – framfor alt ikke feile.

Hva vil studentene tenke om oss? Mister vi respekt og anseelse når vi innrømmer våre feil?

Stillheten i auditoriet er til å ta og føle på når studentene lytter til historier om å gjøre feil. Og når vi spør hva de kjenner på i møte med slike historier, er det redselen som først kommer til uttrykk. Men etter hvert dukker det opp flere ord i ordskyen; respekt, medfølelse og takknemlighet. Og når studentene blir spurt om hvordan de selv vil bli møtt når de gjør feil, ønsker de noen som lytter uten å dømme, som støtter og forstår, og som gjerne også deler egen feilbarhet. Og de ønsker ærlige tilbakemeldinger som de kan lære av, uten å skamme seg, når de er klare for å ta det imot.

I møte med studentene øver også vi på å fortelle om vår feilbarhet om og om igjen, og har oppdaget at historiene utvikler seg over tid. Selv om det faktiske innholdet forblir det samme, endrer fortellingene seg, og flere nyanser trer frem når vi diskuterer med studentene. Gjentatt fortelling kan hjelpe med å bearbeide og forstå vanskelige hendelser bedre, og å diskutere i fellesskap åpner et rom for å lære om – og av - egne feilslåtte erfaringer.

Å skape trygge rom

Det er en lederoppgave å skape trygge rom på arbeidsplassen som gjør at helsepersonell tør fortelle om feil de gjør. En sykehuskollega fortalte om en avdeling hvor de hadde en fast programpost på morgenmøtet som het «Ukas feil». Vi trenger en slik åpenhetskultur for å fortelle om – og ikke minst akseptere – at helsepersonell gjør feil.

Å gjøre feil utfordrer vår profesjonelle identitet og selvbilde. Perfeksjonismen sitter dypt i mange leger og den medisinske kulturen er fortsatt preget av nullvisjoner og liten aksept for at vi er feilbare. Å gjøre feil er ikke nødvendigvis knyttet til uforsvarlig praksis, men det å være et menneske. Jeg tør påstå at ansvarlige leger med stor sannsynlighet vil få (minst) en klagesak i løpet av et langt legeliv. Avgangsstudentene ved NTNU gir meg tro på at i hvert fall neste generasjon av leger vil bidra til en større åpenhetskultur om å gjøre feil, til både pasienters og legers beste.