Hvordan skal vi unngå en ny Frosta-sak?

I etterkant av Frostasaken er det to spørsmål som er særlig viktige å besvare. For det første, hvordan kunne det skje, og for det andre, hva kan vi gjøre for at det ikke skal skje igjen?

Saker hvor helsepersonell har utsatt pasienter for seksuelt grensekrenkende handlinger og overgrep over lengre tid, har noen vesentlige fellestrekk. Helsepersonellet har vært alene med pasientene, pasienter og andre varslere har ikke blitt tatt på alvor, og varslene har ikke blitt tilstrekkelig dokumentert eller fulgt opp med tiltak. Flere utredninger har påpekt systematisk svikt i oppfølging av varsler om grenseoverskridende atferd hos helsepersonell.

Det er flere grunner til at pasienter kan bli utsatt for grenseoverskridende handlinger fra helsepersonell. Begrenset helsekompetanse hos pasienter og sterk tillit til helseprofesjonene kan gjøre at pasienter ikke gjenkjenner grensekrenkelser. Ukjente og uklare rutiner for varsling kan hindre at pasienter, pårørende, helsepersonell og andre får videreformidlet klager og bekymringer. Mangelfull saksutredning kan gjøre at varslene ikke utløser tiltak som er nødvendige for å ivareta pasientsikkerheten.

Bedre varslingssystemer og økt kompetanse

Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) har undersøkt helsepersonell som utsetter pasienter for grenseoverskridende handlinger og identifiserer forbedringspunkter for arbeidet med å forebygge eller avverge slike handlinger. Ukom anbefaler utarbeiding av et faglig støtteverktøy for helse- og omsorgstjenesten, å styrke pasientsikkerhet ved intime medisinske undersøkelser, undervisning om rollesammenblanding og grenseoverskridende atferd i helse- og sosialfagutdanningene, og kvalitetsforbedring i saksbehandlingen hos tilsynsmyndighetene.

Lignende anbefalinger finnes i britiske offentlige utredninger fra begynnelsen av 2000-tallet, da komiteer utredet to omfattende saker med henholdsvis to psykiatere og en lege, som hver for seg hadde utsatt titalls pasienter for seksuelle grensekrenkelser over flere tiår. Både Ukom og de britiske utredningene etterlyser bedre varslingssystemer, økt kompetanse hos helsepersonell om rollesammenblanding og grenseoverskridende atferd, og nødvendigheten av å ha systemer for å registrere og oppdage gjentatte klager og bekymringer.

Tiltak må rettes mot å redusere risiko og øke oppdagelse hvis vi skal unngå flere saker hvor helsepersonell utsetter pasienter for gjentatte grensekrenkelser over tid. Risiko reduseres blant annet gjennom økt oppmerksomhet på profesjonelle grenser for helsepersonell i profesjonsutdanningene og i yrkesetikken. Det er avgjørende å ta tidlige bekymringer på alvor. Dette starter allerede i utdanningsløpene for studentene som er underlagt skikkethetsvurdering. Senere må arbeidsgivere og tilsynsmyndigheter følge opp, utrede og dokumentere bekymringsmeldinger, klager og varsler.

Bedre systemer og prosesser

For at tidlige bekymringer skal kunne forhindre ytterligere grenseoverskridelser, er det nødvendig med systemer for registrering av varsler som gjør det mulig å oppdage helsepersonell med gjentatte brudd på profesjonelle grenser. Per i dag er det kun mulig å sjekke helsepersonells autorisasjonsstatus på Helsepersonellregisteret. Arbeidsgivere bør også i større grad gjøre referansesjekk ved ansettelser.

Tiltak for å styrke helsekompetansen til befolkningen er viktig for å øke oppdagelsen av grenseoverskridende atferd hos helsepersonell. Økt kunnskap om hva en kan forvente fra helsepersonell og i ulike prosedyrer, vil kunne gjøre at pasienter lettere oppdager når noe er galt. Det må være enkelt å varsle – på den måten at pasienter og andre vet hvor og hvordan det kan varsles, og at varslere kan være trygge på at de blir ivaretatt i etterkant av varselet.

En nasjonal veileder for profesjonelle grenser vil kunne være et godt verktøy for forebygging og håndtering av grenseoverskridelser. En nasjonal veileder kan inkludere for eksempel retningslinjer for varsling om grensekrenkelser og saksbehandling på ulike nivåer, og kan slik bidra til transparente prosesser på tvers av helse- og sosialtjenestene. En nasjonal veileder vil også kunne sette en standard for ivaretakelse av berørte parter: pasienter, varslere og omvarslet helsepersonell. Nasjonal veileder kan være et nyttig kunnskapsgrunnlag for både pasienter, helsepersonell, studenter, utdanningsinstitusjoner og arbeidsgivere innen helse- og sosialtjenestene.

Tiltak for å forebygge grensekrenkelser bør understøtte befolkningens tillit til helsepersonell. Tiltakene må ta utgangspunkt i at de aller fleste helsepersonell er tilliten verdig, men samtidig evne å fange opp helsepersonell som misbruker tilliten de har fått.