Helfo er bare pekefingeren – det er hodet vi må snakke om

Debatten i Dagens Medisin mellom fortvilte kommuner og Helfo minner om en krangel mellom en passasjer og en bussjåfør mens bussen går utfor stupet. Kommunen peker på Helfo, som svarer med å lese opp rutetabellen. Begge bommer. Skal vi forstå hvorfor lokalsamfunn plutselig står uten leger, må vi se på hvem som holder i instruksen.

Byråkratiets maktmonopol

Dagens kontrollkultur oppstod ikke i et vakuum. Den er et resultat av et langvarig, politisk og byråkratisk prosjekt for å bygge ned den såkalte «legestaten». Gjennom flere tiår har profesjonsmakt blitt byttet ut med byråkratisk kontroll. Legen ble redusert fra en betrodd fagperson til en mistenkeliggjort økonomisk aktør som måtte tøyles.

Denne ideologien lever i beste velgående i departementskontorene. Mens helseministre kommer og går, ofte uten egen helsefaglig kompetanse, forblir den byråkratiske ledelsen den samme. Når den politiske ledelsen mangler faglig tyngde til å utfordre systemet, blir de i realiteten gisler av sine egne embetsfolk. Resultatet er tildelingsbrev som krever «risikobasert kontroll» uten forståelse for den kliniske hverdagen. Når man utelukkende leter etter risiko for økonomisk svinn, blir risikoen for pasienten en total blindsone. Man ser skogen, men glemmer trærne.

Rettsvern på papiret

I mitt forrige innlegg om «taxi-hatten» påpekte jeg det absurde i å tvinge leger inn i modeller som ikke passer virkeligheten. Men sanksjonene er verre. Et vedtak fra Helfo om inndragning av refusjonsrett fungerer som en øyeblikkelig sivil dødsdom. At helseministeren uttrykker seg «tilfreds» med 15 måneders ventetid i Helseklage, er en hån mot rettssikkerheten.

Dette vitner om en politisk ledelse som har abdisert til fordel for systemet. For en fastlege betyr 15 måneder uten inntekt en rasert praksis. Selv om legen vinner til slutt, er skaden uopprettelig. Systemet beskytter egen prestisje fremfor å rette opp urett. Det er ikke rettssikkerhet, det er forvaltningsmessig utmattelse.

Prestisje foran pasientsikkerhet

Saken der en fastlege nylig vant over staten i tingretten, bare for å se at staten anker, er beviset på systemets moralske havari. Når en lege har fått rettens medhold i at sanksjonen var urettmessig, burde en stat som hevder å verne om primærhelsetjenesten puste lettet ut.

I stedet brukes fellesskapets midler på å anke for å statuere eksempler. Budskapet fra de ansiktsløse i departementet er klart: Du skal ikke utfordre systemet. At staten nekter å gi seg når egne vurderinger faller i retten, viser at kontrollørene har mistet all bakkekontakt.

Systemets blindvei

Helfo er bare en saksbehandlingsmaskin som gjør det de er programmert til. Problemet er en styringslogikk som har opphøyd mistillit til system. Når Helfo «vinner» ved å kreve tilbake millionbeløp og kvele en praksis, sparer staten kanskje en post i eget budsjett. Men regnestykket går i dundrende minus når kommunen må punge ut for vikarbyråer og pasientene mister livsviktig kontinutiet. Man sparer seg til fant på bekostning av tryggheten til folk.

Oppgjørets time

Vi trenger et oppgjør med en 20 år gammel ukultur. Rettsvernet må styrkes slik at sanksjoner ikke kan iverksettes før saken er reelt overprøvd. De mektige, skjulte lederne i HOD må stå til ansvar for den systematiske rasereringen av velfungerende legetjenester. Hvis ikke ministeren ser at ankemani og 15 måneders ventetid er et demokratisk problem, har byråkratiet vunnet: Det har blitt viktigere enn menneskene det skal tjene.

Ingen oppgitte interessekonflikter