Problemene med Helseplattformen viser at vi trenger en ny nasjonal e-helsestrategi

Helseplattformen Helse Midt er lite vellykket[1], og det diskuteres hvorvidt den bør avvikles. Ett alternativ er å erstatte den med løsninger som de andre helseregionene bruker. Uansett hva man velger å gjøre blir det kostbart. Her skisseres en alternativ, farbar vei: Vi trenger en nasjonal arkitektur for e-helse, bygget på 3 moderne prinsipper, og en gradvis overgang til et digitalt økosystem.

Alle innbyggere i Norge er i dag direkte eller indirekte brukere av e-helse; det er ikke allment forstått, men IT er kjernevirksomhet i helsetjenesten. Dessverre har vi en uegnet digital struktur på våre e-helseløsninger - den er for kompleks og kostbar, og gir ikke gode nok tjenester. I denne debatten er det viktig å forstå hvordan vi kom dit vi er. Jeg gjør det ved å kort sammenligne utviklingen av e-helse med utviklingen av det norske digitale betalingssystemet.

De norske bankene etablerte tidlig et samarbeid for standardisering og felles IT-drift. For å håndtere betalinger mellom bankene ble BBS opprettet i 1973, og ble en felles plattform i et voksende finansielt økosystem. Denne strukturen var gunstig fordi den sentraliserte data og sikkerhet, samtidig som bankene konkurrerte på kundeorienterte tjenester. I løpet av 90-tallet ble dette til et fulldigitalisert betalingssystem som er ett av de mest effektive i verden. Vi kjenner det alle godt, med tjenester som nett- og mobilbank, BankID og Vipps.

E-helse fikk et helt annet forløp. Her startet utviklingen med lokale løsninger for det enkelte sykehus og klinikk, etter hvert med mange leverandører og stor variasjon. Fastleger og kommuner anskaffet mange ulike løsninger. Rundt 2000 startet man å utveksle data (med moderat suksess), og etter 2010 kom det initiativer om sterkere koordinering, bl.a. med stortingsmeldingen Én-innbygger-én journal. Den ble fulgt opp med Akson-prosjektet, som havarerte nasjonalt, men som resulterte i en EPIC-løsning i Helse Midt, Helseplattformen. Etter dette ble ambisjonene redusert, men det ble etablert en (forsiktig) nasjonal strategi og et e-helseråd. Den digitale strukturen, både i primær- og spesialisthelsetjenesten er mer kompleks enn noen gang, og kostnadene er økende. Samtidig er behovet for bedre løsninger og lavere kostnadsnivå blitt sterkere, men utviklingen går sakte. Ett lyspunkt er at tre helseregioner har relativt lik portefølje, sentrert rundt journalsystemet DIPS. Et annet er at vi har en nasjonal plattformleverandør, Norsk Helsenett.

Én innbygger  – én journal var en god start

Overordnet sett er det grenser for hvor stor kompleksitet vi bør tillate oss for en befolkning på 5,6 millioner mennesker. Her er fremdeles Én-innbygger-én journal et godt utgangspunkt, med disse målsettingene:

• Helsepersonell skal ha enkel og sikker tilgang til pasient- og brukeropplysninger
• Innbyggerne skal ha tilgang på enkle og sikre digitale tjenester
• Data skal være tilgjengelig for kvalitetsforbedring, helseovervåking, styring og forskning

De fleste er enige om dette. Det som er vanskelig, er å konkretisere en strategi som bringer oss dit. Her svikter e-helsestrategien fra 2017, som sier mye om mål, men lite om strategi og arkitektur. I disse sentrale spørsmålene mener jeg at utviklingen av det norske betalings-systemet viser vei. Det betyr ikke at den kan kopieres; som mange har påpekt, er e-helse mer komplekst. Men prinsippene kan brukes, slik de brukes i mange andre digitale økosystemer. 

Tre prinsipper for et nasjonalt digitalt økosystem

Prinsipp #1. Fra systemer til økosystemer

I 15 år har forskerne sett at tradisjonelle systemer har gode sider, men at de over tid blir for mange og for kostbare. De ledende IT-bedriftene (Microsoft, Google etc) utviklet derfor plattform økosystemer, der plattformkjerner er sentrum for økosystemer med mange ulike applikasjoner, gjerne fra 3.parts leverandører. Det fører til en sterk innovasjonsmotor, og til rask skalering. Det norske Altinn er designet med denne arkitekturen, men i helsesektoren har overgangen gått svært langsomt, der man fremdeles satser på tradisjonelle enkeltsystemer.

Andre land i Norden strever med det samme. I 2013 innførte Västra Götaland det amerikanske EPJ-systemet Millennium, en konkurrent av Epic. Erfaringene har vært de samme som i Helse Midt; høye kostnader og misfornøyde brukere, på tross av mange tiltak.[2] Konklusjonen er: «Slutsatsen av vårt arbete är att ett enskilt kärnsystem inte längre är den främsta lösningen. Vi föreslår att VGR omgående påbörjar arbetet med att bygga en organisation och arkitektur för ett modulärt system, som ska kunna samarbeta och kommunicera med andra system och vara framtidssäkrat för AI och datadriven vård, säger Per Albertsson, beslutsfattare i samordningsgruppen, i ett uttalande.» Nå avvikles Millennium, til fordel for å utvikle et modulbasert økosystem[3].

Noe av problemet er at de store leverandørene ikke ser seg tjent med dette; for dem er de tradisjonelle systemene lønnsomme og stabile. Det er forståelig, men da må noen andre ta seg av helheten. Hvem?

Prinsipp #2. Sentralisering av data og sikkerhet – helsedata er et nasjonalt ansvar

Data er drivstoffet i e-helse, og bør lagres i plattformer. Plattformer er store og sikre databaser, og kommuniserer med et stort antall moduler i resten av økosystemet, enten det er løsninger for sykehus, fastleger eller kommuner. Plattformer bør kunne levere sanntidsdata, i tillegg til bakspeilrapporter og analyser. Med den økende betydningen av kunstig intelligens er standardiserte og sikre data helt avgjørende. Det betyr ikke at lagring må skje et bestemt sted - moderne skyløsninger gjør lagring fleksibelt.

Helsedata bør i prinsippet være et nasjonalt ansvar, av flere grunner; de er våre mest sårbare data, og de er av avgjørende betydning for rasjonelle løsninger, personvern og kunstig intelligens. I dag ligger det meste av helsedata, ofte i proprietære formater, i databaser hos private leverandører. Den naturlige vert for nasjonale helsedata er etter min mening Norsk Helsenett.

Prinsipp #3. Innovasjon skjer best hos mindre leverandører nær brukermiljøene

Mens data bør sentraliseres, kan løsningene velges desentralt, og tilpasses brukermiljøene. Dagens løsninger er ofte gamle og lite brukervennlige, med Epic som et mye omtalt eksempel.

Hvem kan innovere nye løsninger? Innovasjon skjer erfaringsvis best der mindre leverandører møter brukermiljøer, gjerne som offentlig/privat samarbeid. Det finnes i dag et stort antall mindre leverandører med nye ideer og spennende produkter, men de har problemer med å slippe til. Samtidig må leverandørene forholde seg til prinsipp #1. I endel tilfeller betyr det at EPJ-systemer må bygges om eller byttes ut. Mange behov kan løses med lett teknologi, som apper. Innbyggertjenesten Helsenorge viser hvordan en app kan løse de fleste behov for den enkelte bruker og pasient. Den koster en brøkdel av de store løsningene som brukes ved sykehusene, bl.a fordi den anvender plattformdata.

Hva gjør vi nå?

Vi vet ikke hvordan fremtiden ser ut, og derfor må et digitalt økosystem være robust og kunne endres kontinuerlig. Men vi trenger to ting for å komme videre: Først trenger vi et politisk engasjement, som kan stake ut en mer ambisiøs kurs og skape oppslutning om den. Et av de vanskeligste spørsmålene er hvorvidt den nåværende foretaksmodellen lar seg kombinere med en helhetlig e-helsestrategi. Det er i den sammenheng en gåte hvorfor Helsereformutvalget ikke har en eneste teknolog som medlem.

Deretter trenger vi et nasjonalt arkitektteam, av toppfolk, som kan arbeide langsiktig med en gradvis omforming av det norske økosystemet. En krevende oppgave er å lage en governance-modell som kan opprettholde en balanse mellom stabilitet (på sentrale ressurser) og dynamikk (på innovative løsninger). En annen vil være å vurdere hvorvidt store eldre systemer kan få en (redusert) rolle, eller om de skal ut.

----

Interessekonflikter: Artikkelforfatteren er styremedlem i Norsk Helsenett

[1]: Riksrevisjonen: Dokument 3:3 (2024─2025) / Helseplattformen i Midt-Norge

[2]: Regional rapport Samordning vårdinformationsmiljö. 

[3]: Ifølge utredningen vil det koste omtrent det samme som å fortsette med Millennium.