Døden på utstilling

Fotoutstillingen «Livet med døden» åpnet på Teknisk museum i Oslo 4. mars. Fotograf Walter Schels og journalist Beate Lakotta har fulgt 35 dødssyke mennesker gjennom deres siste uker og dager. Alle personene sa ja til å bli fotografert kort tid før og umiddelbart etter døden.

Fotografen og journalisten har brukt over et år ved forskjellige hospices (avdeling for smertelindring) i Tyskland. Arbeidet har resultert i en utstilling med 26 portretter av døden.

Kvitt dødsangst
Ifølge den tyske fotografen fotograferte han vekk sin egen dødsangst i løpet av prosjektet. Han håper utstillingen også kan hjelpe andre.

– De fleste har ikke engang sett sine døde slektninger. De dør på sykehuset og så blir alt ordnet opp i av fremmede. Vi tar oss ikke nok tid til å reflektere over døden, hverken vår egen eller våre næres. På den måten får vi heller ikke tatt ordentlig farvel, sier Schels til NRK.  

Vil allminneliggjøre døden
Utstillingen, som arrangeres i samarbeid med Kreftforeningen, varer frem til 1. september.

– Vi håper at utstillingen kan alminneliggjøre det å dø, sier Anne Lise Ryel i Kreftforeningen til NRK.

Fra utstillingen:

Michael Lauermann

Alder: 56

Født: 19. august 1946

Det første portrettet ble tatt 11. januar 2003

Død: 14. januar 2003

Michael Lauermann er arbeidsnarkoman og har en ledende stilling. Men en dag sa det stopp. På sykehuset fikk han beskjed: “Hjernesvulst, ikke mulig å operere”. Dette skjedde for seks uker siden.

Lauermann vil heller snakke om livet enn døden. Om hvordan han kom seg bort fra de små forholdene i Schwaben og dro til Paris. Om studier ved Sorbonne-universitetet, om Baudelaire, gate-opptøyer, 68’er-opprøret, kvinner. ”Jeg har elsket livet”, sier han. ”Men nå er det slutt. Jeg er ikke redd for det som kommer”. Også tidligere i livet har han brent broer bak seg. Han kjenner ingen anger. Han føler til og med en viss glede i sykdommen. Det er en tilstand av frihet og åpenhet, en slags vektløshet. Kroppen svinner hen, uten smerter. ”Jeg dør snart”, sier Lauermann.

Tre dager senere brenner et lys utenfor rommet hans. Det viser at han nå er død.

Elmira Sang Bastian

Alder: 17 måneder

Født: 18. oktober 2002

Det første portrettet ble tatt 14. januar 2004

Død: 23. mars 2004

Elmira ble antagelig født med svulsten. Nå tar den opp nesten all plass til hjernen. En lege forklarte Elmiras mor, Fatemeh Hakami, at det nå var umulig å redde datteren. Elmira har en tvillingsøster, som er frisk, og moren gir ikke opp. Hvorfor skulle Gud velsigne henne med to barn bare for å ta det ene fra henne? Er ikke Gud den eneste som kan bestemme om hun skal fortsette å leve? Hun ber: ”Kjære Gud, alt er i dine hender. Hvis det er din vilje, la et mirakel skje. Eller er det egoistisk av meg å ønske å beholde datteren min? Var det din plan at hun ikke skulle være her så lenge? Noen sier at dette er en prøvelse som jeg må komme meg gjennom. Men for en prøvelse! Jeg har forsøkt å være et godt menneske. Jeg leser i Koranen hver dag, og jeg ser etter svar. Ingen kan gi meg svar”.

Det var solskinn den dagen Elmira døde. ”Hun levde i det minste”, sier moren hennes, og tar datterens hvite likskjorte ut av skapet. Deretter leser foreldrene hennes, i pakt med muslimsk tradisjon, Ya Sin, Sure 36 i Koranen som forteller om oppstandelsen fra de døde.