Et svik mot sårbare gamle

Når vi effektiviserer for å spare tid i systemet, stjeler vi ofte tid fra mennesket. Digitalt som førstevalg og mer selvbetjening kan gi bedre flyt i helsetjenesten, men bygger barrierer for sårbare gamle. Effektivisering er riktig når den frigjør tid til nærvær, men skadelig når den erstatter den.

På moderne sykehus, med blankpolerte gulv, skilt som viser vei og selvinnsjekk på skjerm, skulle man tro at alt var tilrettelagt. Men det er ikke glassfasader som gir trygghet, det er mennesker. Som klinikere og forskere ser vi igjen og igjen hvordan de minste hindringene blir uoverstigelige for dem som trenger oss mest. De gamle skrøpelige som kommer, ofte alene, med skjelvende hender og uklare blikk.

Moderniseringen av måltidene viser utfordringen tydelig: Et sykehus uten faste måltider skal være fleksibelt, men i praksis betyr det at ingen spør: «Er du sulten? Skal jeg hjelpe deg?» Sykepleierens kliniske blikk uteblir. Maten ligger plastinnpakket i kjøleskapet, kodet for mikrobølgeovnen, enkle oppgaver for friske hender, men nedverdigende og nesten umulige for skrøpelige pasienter. Når medpasienter må hjelpe, blir man urolig: Hvor er personalet? Måltider er mer enn kalorier, de er arenaer for å se, høre, forstå og gi verdighet.

Ønsker kontroll og frihet

Gjennom flere år med forskning på gamle og sårbare pasienter, hvor vi har lyttet til deres stemmer, ser vi at man til tross for alderdom og sykdom, vil opprettholde kontroll i livet og ha en reell frihet til å velge. Tilsynelatende små valg og ønsker betyr mer enn vi tror. Gamle og skrøpelige mennesker som møter helsetjenesten, trenger medmennesker som ser nyansene. Ser hva fru Hansen har behov for akkurat i dag. Når måltider blir et selvbetjeningsprosjekt flyttes kontrollen bort fra dem som trenger støtten mest. Da forsvinner muligheten til å bli spurt, sett og bekreftet som et menneske, øyeblikkene som bevarer verdigheten.

Et annet bilde: En gammel kvinne kommer i drosje til sykehuset en hverdagskveld. Med rullatoren foran seg kjemper hun seg gjennom dører og lange korridorer, papirer i hånden. Ved skranken får hun beskjed om at hun er på feil sted for undersøkelsen.

Vinduet lukkes. Ingen følger, ingen ringer, ingen viser veien. Hun snur og begynner på den samme veien tilbake – alene. Da hun endelig blir tatt imot et annet sted, er det ingen som kan støtte henne inn. Hun er dessuten for sent ute. I rommet er det kaldt, blodtrykksmansjetten altfor stor og målingen åpenbart feil. Ingen spør hvordan hun har det. Timene går før noen tar en beslutning. Det som står igjen, er følelsen av en helsetjeneste der omsorgen har forsvunnet inn i rutiner og logistikk.

Krenker individets verdighet

I vår forskning, og i lys av menneskets verdighet ser vi hvordan gamle, syke og skrøpelige ofte behandles som objekter i et system. I bildet over er det et åpenbart fravær av mildhet og varhet, og en manglende bekreftelse av den andre som menneske. Å bli avvist bak et vindu uten oppfølging, forklaring eller ansvar er en krenkelse av individets verdighet. Slik skapes fremmedgjøring og ensomhet, og følelsen av ikke å høre til forsterkes.

Dette er ikke bare et etisk anliggende, det er også politisk forankret. Meld. St. 24 setter blant annet verdighet og valgfrihet i sentrum: alle skal få en verdig siste fase i livet, basert på pasientens egne ønsker. I Norge har vi også en verdighetsgaranti som skal sikre den enkeltes selvbestemmelsesrett, egenverd og et verdig tjenestetilbud. Avstanden mellom slike intensjoner og det mange gamle faktisk møter, er for stor.

Disse hendelsene er ikke enkelthistorier, men symptomer på en utvikling der effektivitet blir et mål i seg selv og byrden skyves over på pasienter og pårørende. Basert på vår forskning og klinisk erfaring mener vi at det er nødvendig å gjenreise verdighet og omsorg som kjernen i helsetjenestene. Det er ikke tidkrevende å si hei, smile og gi en hjelpende hånd. Fravær av dette kan i verste fall føre til mer tid- og ressurskrevende tiltak; ensomhet, utrygghet, underernæring og flere innleggelser.

Innovasjon og digitale løsninger er kommet for å bli, og kan være effektive for pasienter som ikke (enda) er i behov for omfattende omsorgstjenester. Men la oss i respekt for de mest sårbare vurdere hvilke løsninger som kan virke mot sin hensikt og skaper økt sårbarhet for denne gruppen. Helsetjenester som leverer på verdighets- og tillitsindikatorer, ikke bare gjennomstrømming, bør belønnes! Slik kan vi skape et system der effektivisering frigjør tid til nærvær, ikke erstatter det.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Vil bort fra lege- og sykepleierkrav: – Summen av alle gode hensikter har blitt et problem

Kan bidra til å forklare hvorfor enkelte typer mat er lettere å overspise

Statsforvalteren åpner tilsyn etter snoking i pasientjournal ved Helgelandssykehuset