Lytt til barnevernsbarna!

Tor Levin Hofgaard, president i Norsk psykologforening
I DAGENS MEDISIN 12. juni spør Lars Wichstrøm og Stine Lehmann om Norsk psykologforening «vil frarøve en svært utsatt gruppe barn og unge den helsehjelpen de trenger?» Svaret på det innledende spørsmålet i et innlegg som er overraskende polemisk i sitt toneleie, er selvsagt «nei». Og vi har mildt sagt vanskelig for å skjønne hvor de to akademikerne henter næring til problemstillingen fra.
I min bloggtekst «De er ikke syke, de har det vondt» på DM-nett 29. mai, rettes søkelyset mot tilbudet vi gir barn som er under barnevernets omsorg. Mange av dem sliter med alvorlige psykiske helseplager som klart ligger innenfor det som er gitt spesialisthelsetjenesten mandat å hjelpe til med.
KORT VEI TIL HJELP. Lovfestede pasientrettigheter omfatter barn under barnevernets omsorg i like stor grad som alle andre. Som jeg skriver i blogginnlegget: «For en sårbar gruppe som barnevernsbarn, må veien til profesjonell hjelp være kort når hjelpen trengs». Det er derfor gåtefullt hvor Wichstrøm og Lehmann tar det fra at Psykologforeningen mener «…at angst, depresjon, tilknytningsforstyrrelser, atferdsforstyrrelser og ADHD skal behandles ved at omsorgsbetingelsene blir bedre».
La oss gjør det klinkende klart: Utviklingspotensialet i spesialisthelsetjenesten er fortsatt stort. Det er liten grunn til å slå på bremsen. Dette er Psykologforeningens entydige holdning og avspeiles blant annet i vårt arbeid for å få myndighetene til å etterleve «den gylne regel», som innebærer at veksten i psykisk helsevern og rus hver for seg skal være større enn veksten i somatikken. Og med fare for å gjenta oss selv: Barnevernsbarn med psykiske lidelser er en selvsagt målgruppe for et styrket psykisk helsevern.
FEILGREP. Men bare unntaksvis er livet så enkelt at det holder å ha én tanke i hodet om gangen. Og når det gjelder mengden av utfordringer mange barnevernsbarn står overfor, må vi definitivt tenke mangfoldig og bredt. Barnevernet har et stort ansvar for barn og unge med livserfaringer som det er liten grunn til å misunne dem. Men vi må unngå å gjøre det analytiske feilgrep å redusere ethvert problem til et problem som skal løses i helsetjenestene.
Sosiale forhold har bidratt sterkt til at disse barna har det som de har det. Det de gir uttrykk for; symptomer og atferd som ofte samsvarer med diagnostiske kriterier, er normale reaksjoner på ekstreme omgivelser. Man kan ikke regne med at de skal få nevneverdig effekt av terapi så lenge de fortsetter å leve under de forholdene som skaper lidelsen.
TIDLIG INN. Når barn lever under omsorgs- og utviklingsforhold som utløser og opprettholder symptomene deres, er det ikke de som individer som er syke. De lever under «syke» omstendigheter. Da trenger de noen med kompetanse til å se hva symptomene er et uttrykk for. I dette ligger et stort potensial: Når vi anerkjenner at dette er årsakene, kan vi forklare fenomenene. Vi kan forebygge dem og endre dem. Spesielt om vi kommer tidlig inn.
Og det er nettopp dette barnevernsbarna selv har som budskap og etterspør. De trenger personer som evner å avdekke hvorfor de har det som de har det, slik at man kan sette inn riktig tiltak. Her er det altså viktig å skille mellom pågående omsorgsbetingelser som opprettholder et barns negative opplevelser, og det å tilby behandling for lidelser hvis utløsende og opprettholdende betingelser ligger i fortiden. I det siste tilfellet vil hjelp i psykisk helsevern være viktig.
BARNAS BARNEVERN. Vi må forvente at barnevernet tilføres den kompetanse og de ressurser som gjør den rustet til å ivareta sine oppgaver slik at barn og unge kan tilbys oppvekstrammene de har behov for.
Det er dette barna selv sier de ønsker seg. Det er dette som skal til for at vi ikke bare skal lage «pasientenes helsetjenester», men også barnas barnevernstjenester. Det er dette Psykologforeningen tar til orde for i innspillet til barnevernlovutvalget, og i mitt blogginnlegg i Dagens Medisin.
Ingen oppgitte interessekonflikter