Dominansatferd og alfahanner

JOBB-KOMMENTAREN: Stein Knardahl, professor dr.med. og avdelingsdirektør for Avdeling for arbeidspsykologi og fysiologi, Statens arbeidsmiljøinstitutt

DE FLESTE sosiale pattedyr utvikler rangordninger. Dette gjelder også mennesket. Dominans- og underkastelses-atferd er konsistente innen artene; dette er psykobiologiske responsmønstre som utløses automatisk av relevante stimuli i sosiale konfrontasjoner.

Våre genetisk sett nærmeste slektninger blant dyrene regulerer dominansunderdanighet på forskjellige måter. Sjimpansesamfunn domineres av en alfahann – og dominansatferd er vanligvis aggressiv atferd og å ydmyke andre. Underkastelses-atferd er å vise ryggen, krype sammen eller vise frem en hånd. Grupper av bonobo-aper domineres av en eldre dominant hunn, og dominansatferd mellom hunner er vanligvis sex (kortvarig). Gorillagrupper domineres av alfahanner, som vanligvis dominerer med ydmykelse.

Dominans- og underkastelsesatferd bidrar til å regulere aggresjon og begrense sosiale konfrontasjoner. Når det underkastende individ gir opp og blir passiv, avsluttes konfrontasjonen. Dermed forebygges skadelig kamp og skader. Dette har vært så viktig, for gruppens og samfunnets overlevelse, at evolusjonen har laget medfødte programmerte reaksjonsmønstre. Når dominans-underkastelsesrelasjoner vedvarer over tid, kan atferden forsterkes.

REAKSJONSMØNSTRE. Dominans- og underkastelses-atferd er ikke-bevisste reaksjoner. Dette er noe av grunnen til vi kan reagere kraftig på sosiale møter og konfrontasjoner med andre uten å forstå hvorfor vi reagerer: Visse stimuli utløser ikke-bevisste reaksjonsmønstre.

Tendenser til å være dominant eller underkastende, kan forsterkes over tid. På 1960-tallet arbeidet James Henry med å finne en dyremodell for essentiell hypertensjon. Ulike former for plaging («stress») samt «overcrowding» påvirket ikke blodtrykket. Henry og medarbeidere fant at det som fremkalte hypertensjon, var å la mus leve i mest mulig naturlige kolonier – men ikke sammen med søsken. Dominante hanner i musekolonier var aktive og hadde høyere nivåer av enzymer for syntese av adrenalin, større blodtrykksresponser til stimuli og utviklet over tid hypertensjon med samme komplikasjoner som mennesker. De musene som ble dominante, var ikke i utgangspunktet de mest aggressive, andre egenskaper som aktivitetsnivå var viktigere. De underkastende musene var passive og hadde høyere nivåer av corticosteron – musenes kortisol – med større responser på både aversive stimuli og adrenokortikotropt hormon (ACTH).

Interessant nok viste det seg at et individ som rykket opp til dominant posisjon, utviklet hormonelt dominansm ønster. Psykobiologiske reaksjonsmønstre kan endres og forsterkes av samspillet med miljøet.

HOS MENNESKER. Dominansatferd hos mennesker består blant annet av å kontrollere andre verbalt, eksempelvis ved å avbryte den andre, snakke høyt og mye, og ignorere den andres utsagn eller argumenter. Ikke-verbal atferd kan være lene seg fremover og vise ansiktsuttrykk – stirre, smile, være nøytral – eller å ignorere den andre ved å se bort. Mer ekstreme former er bemerkninger om den andres personlige egenskaper som å kommentere utseende eller hvor attraktiv hun eller han er. Seksuelle overgrep og voldtekt kan være ekstreme former for aggressiv dominansatferd.

Type A-atferdsmønster, som populært beskrives som «hard-driving personality», består av følelse av tidspress og fiendtlighet. Type A-atferd kan overlappe med dominansatferd. Mange studier har funnet at Type A er risikofaktor for hjerte- og karsykdom, men etter at et par store studier – med metodeproblemer – ikke fant noen sammenheng, har interessen for Type A-atferd falt.

SYKDOMSRISIKO. Det er lite forskning om dominansatferd hos mennesker utover beskrivelser av hva folk oppfatter som dominans. En blindet undersøkelse basert på strukturerte intervjuer for Type A-atferdsmønster fant at verbal dominansatferd doblet risiko for kransearteriesykdom uavhengig av fiendtlighet (Houston og medarbeidere, 1997).

Det er blitt populært å beskrive personer som «vinnere» eller som «tapere», en språkbruk som særlig Donald Trump har promotert aktivt før og etter han ble president. Betegnelsen alfahanner om personer som er «vinnere», har blitt populært, men det er faktisk tvilsomt om menneskelige alfahanner finnes. Alfahann eller alfahunn er betegnelsen på individet i flokken som tar ledelsen i alle situasjoner. Selv om det å vise dominansatferd blir et mønster som er nokså konstant over tid i mange ulike situasjoner, finner forskningen at menneskers lederskap varierer sterkt mellom ulike sosiale kontekster.

MAKT – OG VISDOM? På den annen side er det fascinerende å se hvor underkastende og ydmyke nesten alle blir når de kan møte en kjendis, en toppsjef eller en kongelig person. Det synes som at de aller fleste tar for gitt at «den Gud gir makt, gir han også visdom».

Dominans- og underkastelsesatferd bør være av interesse for helsevesenet. Dominansatferd er risikofaktor for sykdom. Dominansatferd fra helsepersonell kan forstyrre kommunikasjonen og den informasjonen pasienten oppfatter. Dominansatferd kan utløse underkastelsesatferd og opplevelse av ikke å strekke til, noe som kan true selvtillit. Vi vet lite eller intet om hvorvidt dominansatferd på arbeidsplasser bidrar til psykiske helseplager.

Underkastelsesreaksjoner kan inneholde usikkerhet, økt følsomhet for negative kommentarer og handlinger, i tillegg til handlingslammelse. Og det kan være uklare overganger mellom dominansatferd og trakassering.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 02/2018