Den livstruende pengemangelen

Imre Hercz, lege, Høvik

PASIENTFOKUS? I slutten av 1970 og i -80 årene blåste en sterk sosialistisk vind i det norske helsevesenet. Kommunene bygget kommunale allmennlegekontorer, der legene skulle være fastlønnet og inntjeningen gikk til kommunene. I dag er ikke mange slike sentraler i live. De fleste ble privatisert, og legene er selvstendige med ulike avtaler til kommunen om avgifter og etc, som innebærer at legene tjener egne penger etter egen innsats. I disse årene var lykken å bli samfunnsmedisiner for å ta vare på «samfunnets - det vil si statens interesser».
På slutten av 1970- og -80/-90-årene var jeg medlem i blant andre Allmennpraktiserende Legers Landsråd. Der ble det diskusjon om hvem vi er. Veldig mange kolleger med meg hevdet at vi er «pasientenes advokat» og ikke statens, men uten at vi gjør noe som ikke er tillatt, mens samfunnsmedisinerne uttrykte at «vi er statens døråpner». Vi mente vi hadde fått en utdanning for å hjelpe pasientene uten å skade statens interesser.
Hos oss var pasienten i fokus - ikke statens vekslende anordninger.
KOSTNADS- OG NYTTEEFFEKT. Vi mente vi måtte følge vår Hippokrates-ed. På samme tid var mange forelesere meget opptatt av «cost of benefit»-ideen, hvor mange pasienter må behandles for å hjelpe noen.
Mange forelesere som var infisert av sosialistisk tankegang, syntes at å behandle ti pasienter for å hjelpe to eller tre, er for kostbart og sløsing med ressurser. Jeg protesterte og spurte om de har spurt de pasientene som ble hjulpet om de også syntes de økonomisk ikke var verdt å få hjelp. Selvsagt kunne de ikke svare på dette spørsmålet. Så minnet jeg om at jeg aldri har hørt om «cost of benefit»-spørsmål når man søker etter mennesker som har falt i sjøen eller forsvunnet i fjellet. Da brukte man resurser i millionklassen for å finne døde.
Jeg synes selvsagt det er riktig å anvende disse pengene for å finne dem som er forsvunnet, for å gi de pårørende en grav å gå til.

BEDRØVELIG BEHANDLING. Det pågår nå en debatt i mediene om våre eldre, handikappede kronikere, senile og meget svake mennesker, som på grunn av «ressursmangel» ikke får den behandlingen de fortjener. De føler dette som et slag i ansiktet; de som med sin arbeidsinnsats la grunnlaget for dagens rikdom og nå ikke får den behandlingen eller sykehjemsplassen sammen med sine kjære som de har vært gift med i 50-60 år, og som de fortjener.
Flere aviser og andre medier er opptatt av urettferdig behandling av pasienter som kommer til kort i helsekøen og dør.  Den 14. mars viste NRK 1 Puls flere eksempler på hvordan forbindelser og egen betaling kunne redde livet deres. Hjerteflimmerbehandling har nå opptil to års ventetid i Norge - en diagnose som er vond og livsfarlig.

DREPENDE PENGEMANGEL. I Danmark kan man få ordnet en flimmerbehandling i løpet av én uke, men pasienten må betale cirka 80.000 kroner for livreddende inngrep. Har pasienten penger, kan vedkommende leve videre. Har man ikke penger, kan man dø i køen. Er dette rettferdig?
En avis brakte en hjerteskjærende reportasje om en ung kvinne med to barn som ikke kunne få vaksinebehandling mot bukspyttkjertelkreft, noe en annen kvinne med samme sykdom kunne få. Hun ble helbredet, mens tobarnsmoren døde. Begrunnelsen for avslaget var at sykehuset ikke hadde resurser til begge behandlingene. Med andre ord: det var pengemangel som drepte den første kvinnen.

DØDSHJELP. Vi får 50 milliarder kroner ekstra i oljepenger i år. Å gi behandling for å redde liv, ville ikke ha ført til noe press på den norske kronen eller fremkalle inflasjon.
Derfor er tiden inne for å anklage den norske regjeringen for bistand til at mennesker dør. Dette er sterke ord, men hvis man tenker etter, så er det riktig. Å bevilge for eksempel 100 millioner kroner til kreft- og flimmerbehandling, spesielt for dem som er i dødens venteværelse, er ingenting i forhold til hva Norge har råd til å bevilge verden rundt til alle formål.

RETTEN TIL ET LIV. Det er mye somling i helsedepartementet. Jeg undrer meg også over at det for seks-syv måneder siden ble besluttet å nedsette en komité som kunne gi «second opinion» for ikke anerkjente behandlinger. Dette er noe som mange kreftpasienter satser på når norske leger har gitt dem opp. Han som er ansvarlig for dette, har uttalt at komiteen ikke er dannet ennå. Men den vil komme.
Jeg undrer meg på hva slags respekt, empati, vedkommende har for mennesker som håper på mirakler og bruker mye penger - uten å få fagråd - og som har vært forespeilet dette for et halvt år siden. Fortvilte pasienter tvinges til å satse egne penger for å prøve nye metoder uten å kunne få faglige råd.
Til slutt vil jeg minne om at menneskerettskommisjonen har et avsnitt i sitt program om Retten til liv, som den norske regjeringen ikke følger på grunn av manglende ressurser. n
Debatt, Dagens Medisin 08/2011