Å skille fra hverandre – gjennom kunnskap

Anne Kristine Bergem, leder av Norsk psykiatrisk forening
«SOM FANDEN leser Bibelen», heter det. I disse dager er det diagnosemanualene ICD-10 og DSM-IV som leses, både av fanden og andre.
Diagnoser – gresk for «å skille fra hverandre gjennom kunnskap» – stammer fra dødsårsaksregisteret, og har i årtier vært måten å kategorisere på i utredning og behandling av mennesker med fysiske og psykiske lidelser, sykdommer, avvik, tilstander og forstyrrelser.
KATEGORISERINGEN. Vi mennesker trenger å kategorisere. Det gjør det lettere for oss å snakke sammen, og sparer oss for å bruke mer energi og tankevirksomhet enn nødvendig. Vi sier ikke «et møbel med en horisontal flate til å sitte på, med eller uten støtte til ryggen, med tre eller fire bein og laget av ulike materialer alene eller i kombinasjon». Vi sier stol.
Når vi skal innrede stuen eller kjøkkenet og skal bestille stoler, har vi behov for detaljbeskrivelse. Da er det ikke lenger slik at «stol er stol».
DIAGNOSEN. Diagnoser er kategorisering med et formål om å komme litt nærmere en persons symptomer, plager eller lidelse for raskere å kunne finne egnet behandling. Diagnoser er verktøy. Men kan aldri detaljert beskrive et menneske med alle sine plager, utfordringer eller styrker. Det vet alle som setter diagnoser.
Det synes likevel som om dette er lett å glemme i diagnosedebatten. Det virker også som det er lett å glemme at diagnostisering blir gjort av mennesker som vier sitt liv og virke til å hjelpe andre mennesker.
Ja, det er mange mennesker som får diagnoser. Noen hadde kanskje klart seg uten en, andre burde kanskje ikke hatt en og noen har i verste fall fått en gal diagnose. Men det finnes også mennesker som kjenner lettelse i få et navn på det som gir plager. Andre igjen går i årevis med sine plager uten å få en diagnose eller uten å få hjelp.
FOR MANGE DIAGNOSER? Noe som helt klart er forsømt, er deling av informasjon og kunnskap om hva en diagnose er; hva den kan brukes til og hva den innebærer med hovedpersonen – den som får diagnosen.
Vi har ikke en fasit for hvor mange diagnoser av ulike slag det skal finnes i befolkningen. Vi vet at cirka én prosent av befolkningen har symptomer forenlig med schizofreni til en hver tid. Vi vet at om lag to prosent av befolkningen har symptomer som karakteriserer bipolar lidelse. Er det for mye? For lite? Passe?
Tenker vi at for mange får kreftdiagnose? At litt smerter og plager burde man kunne leve med uten å måtte ha et navn på dem? At smerter og død er en del av livet. Mistenkeliggjør vi personer som oppsøker lege for å finne ut om kulen de har en ondartet? Nei, vi gjør ikke det. Hvorfor har vi så vanskelig for å forstå at foreldre ønsker å få et navn på det som gjør at barnet strever med å finne seg til rette på skolen? Greit at ikke «maur i rompa» bør gi en ADHD-diagnose – og at sorg er naturlig. På samme måte som at noen kuler ikke er kreft, kan noen psykiske symptomer være uttrykk for normale reaksjoner på livsstrev. Mistenkeliggjøring av hjelpsøkende mennesker og dem som forsøker å hjelpe, er ikke veien å gå.
MORALISTISK. Tid, rammer og ressurser til å gjøre ordentlig diagnostisk arbeid er nødvendig. Og det burde ikke være slik at diagnosekoder kreves for hver gang en behandler treffer en pasient. Systemer, refusjonskoder og inntjening har sneket seg inn på fagets enemerker og er en forstyrrende faktor for godt klinisk arbeid.
Diagnosedebatten har etter min mening fått et moralistisk preg. Man har blitt opptatt av å finne hvem som tar feil, og hvem som gjør feil.
Diskusjon og uenighet er ikke farlig. Fagfolk må gjerne diskutere så fillene fyker: «Fred er ei det beste, men at man noget vil», sa Bjørnstjerne Bjørnson.
LYDHØR? Ekte dialog innebærer imidlertid lydhørhet for andre argumenter og vilje til å ta andres perspektiv. Utvikling og forbedring må nødvendigvis delvis skje gjennom brytninger og utfordringer av eksisterende sannheter.
Det ville dog ha vært spennende dersom engasjerte kolleger både innenfor og utenfor psykisk helsevern kunne være noe mer konstruktive. Hvis alle skarpe hjerner og skarpe tunger kunne komme med forbedringsforslag og alternative måter til å sørge for at utredning og behandling kan oppdages, dokumenteres og forskes på, og helsemyndigheter og foretaksledelse gir rom og tid, kunne det kanskje være mulig å få til noe?
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/2015