Bør vi innføre et totalforbud mot tobakk også i Norge?

Storbritannia innførte i forrige uke den nye Tobacco and Vapes-loven. Denne gjør det ulovlig å selge tobakksvarer til personer født etter 1. januar 2009, og etablerer dermed det som omtales som «en røykfri generasjon». Aldersgrensen stiger med ett år for hvert år, slik at ingen i denne kohorten noen gang lovlig vil kunne kjøpe tobakk.

Som lungelege og kolsforsker ser jeg daglig konsekvensene av tobakksbruk. En særegenhet med røyking er at det ikke bare påvirker den som røyker, men også omgivelsene. Mine pasienter er også barn og ektefeller av røykere. Det er lett å ty til begreper som overformynderi og moralisering når man diskuterer såpass inngripende lovforslag. Omkvedet er at «vi ikke kan forby alt vi ikke liker». Sannheten er at tettere statlig regulering av tobakk og nikotin er et legitimt svar på et kollektivt problem – få eksponeringer er så veldokumentert forbundet med livsstilssykdom og tidlig død.

Skepsisen mot et generasjonsforbud er ikke uten rot: det liberale frihetsprinsippet tilsier at staten bør bruke de minst inngripende virkemidlene som er effektive. Men dette argumentet forutsetter at frivillige valg faktisk er frie. Nikotinavhengighet, gjerne etablert i tenårene, er per definisjon det motsatte.

Norsk tobakkspolitikk har skjedd gradvis over mange tiår, og hvert enkelt tiltak møtte sterk motstand da det kom. Man innførte reklameforbudet i 1973, røykeloven i 1988, 18-årsgrense for kjøp av tobakk i 1996, og røykfrie serveringssteder fra 2004. Røykeloven, eller § 25 i tobakksskadeloven, er et godt eksempel på svært upopulær politikk som de fleste, også datidens kritikere, nå anerkjenner som et godt grep. Helseminister Dagfinn Høybråten, som drev gjennom forbudet mot røyking på serveringssteder i 2004, ble utsatt for drapstrusler og måtte settes under politibeskyttelse. Tobakksindustrien hevdet i helsides avisannonser at røykeloven ville «kriminalisere 1,3 millioner røykere», og protestorganisasjonen Røykringen ble stiftet med frontfigurer som advokat Alf Nordhus og komiker Rolv Wesenlund. I ettertid vurderes loven som en udelt suksess. Andelen dagligrøykere i Norge har falt fra 26 prosent til 7 prosent siden innføringen, forekomsten av lungekreft har falt i takt med dette, og spesielt har det bedret helse- og arbeidsforholdene for ansatte i utelivsbransjen. Likevel er røyking fortsatt den viktigste enkeltårsaken til sykdom og tidlig død i Norge. Er det på tide å diskutere politiske tiltak som det britene nå har innført?

Norges utgangspunkt er annerledes enn Storbritannias. Med 7 prosent dagligrøykere og under 2 prosent blant unge kan man argumentere for at eksisterende tiltak allerede er tilstrekkelige. Samtidig er antallet av og til-røykere økende blant unge voksne, og var i 2022 på sitt høyeste nivå siden 1973. Det er åpenbart at vi ikke kan ta de lave røyketallene for gitt, og man bør være åpen for å se på nye virkemidler for å oppnå målet om et tobakksfritt samfunn. Et bredt forbud treffer mer rettferdig enn informasjonskampanjer: Røykesluttrådgivning og livsstilsinformasjon når best de ressurssterke som allerede er motiverte, mens de med størst behov nås minst. Et generasjonsforbud gjelder likt for alle.

Samtidig er det grunn til å spørre om ressursene er bedre brukt på dem som røyker nå. Blant personer med psykisk lidelse røyker rundt 40 prosent, blant personer med ruslidelser hele 75 prosent. Dette bidrar til at sykelighet og dødelighet er betydelig høyere i disse gruppene. Gratis røykeavvenningsprodukter og nikotinsubstitusjon ville trolig vært enda mer effektivt på kort sikt, og er noe norske helsemyndigheter foreløpig ikke har prioritert.

Den britiske lovens restriksjoner på vape-emballasje, smaker og markedsføring mot barn bør vi uansett ta på alvor her hjemme. En av fem norske 15-16-åringer har brukt e-sigaretter den siste måneden, mot én av ti i 2019. Økningen er særlig tydelig blant jenter, og henger trolig sammen med aggressiv og i praksis uregulert markedsføring i sosiale medier. Her er det åpenbart rom for strengere regulering, uavhengig av hva man mener om generasjonsforbudet.

Kanskje er det viktigste argumentet for et forbud til syvende og sist det enkleste: røyking dreper. Det britiske Underhuset stemte 415 mot 47 for loven. Vi bør ikke vente for lenge med å ha den debatten også her.

Ingen oppgitte interessekonflikter