Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Torgeir Micaelsens blogg Publisert 2016-04-29

Gammelkommunisme fra verdens fremste eksperter og økonomer?

Alle er enige om at resistente bakterier er en svært alvorlig helsetrussel. Det truer i økende grad også nasjonal og global sikkerhet [1]. Men når tiltakene skal på bordet, er ikke alle like konstruktive.

 I et intervju til Dagens Næringsliv 18. april, sa jeg at jeg ville gjøre kampen mot antibiotikaresistens til min viktigste helsepolitiske sak. Det fikk noen få til å reagere kraftig. Så kraftig at de fikk morgenkaffen i vrangstrupen. Jeg antar dette skjedde fordi jeg ikke bare ville prate om kampen mot resistens, men også foreslo konkrete, effektive og nødvendige tiltak. Legemiddelindustriens (LMI) leder Karita Bekkemellem karakteriserte tiltakene mine som «gammelkommunisme». Jeg skal straks komme med noen velmenende råd til Bekkemellem, men la meg først raskt gjenoppfriske noen av hovedpoengene fra intervjuet med DN:

En verden uten effektive antibiotikum, vil være svært dramatisk for pasientsikkerhet og dødelighet. Det er ikke utviklet nye antibiotiske substanser av betydning på snart 30 år. I løpet av de samme 30 årene har verden sett flere kvantesprang innen medisinsk forskning, som alle har bidratt til et bedre helsetilbud for verdens befolkning. Spørsmålet vi mangler svar på, er hvorfor legemiddelindustrien ikke får utviklet nye antibiotika når vi ser hvilke andre fremskritt den medisinsk-teknologiske industrien har stått for de siste 30 årene?

Svaret på det kan virke innlysende enkelt: Å utvikle nye antibiotikapreparater er både usedvanlig krevende og veldig dyrt. Med dagens forretningsmodell for legemiddelutvikling, beregner legemiddelselskaper lav forventet avkastning av å utvikle nye antibiotika. Denne utfordringen er drøftet i detalj av blant annet norske folkehelseeksperter som John Arne Røttingen og Unni Gopinathan gjennom en Chatham House rapport, og en serie med kronikker.[2][3][4] Den som derimot har fått mest oppmerksomhet de siste månedene, er stjerneøkonomen Jim O`Neill, tidligere sjef i Goldman Sachs og nå statssekretær i finansdepartementet i Storbritannia, og i denne sammenheng leder for «The Review on AMR». I et artikkel som ble publisert fredag denne uka, beskriver O’Neill enkelte av de økonomiske mekanismene på følgende måte:

“Part of the problem is these drugs’ unique importance. Companies are not always able to recoup their investments by setting a high price on patented antibiotics. When a new antibiotic is discovered, public health authorities rightly want to keep it in reserve, insisting that it be used only when all other options have failed. As a result, a new antibiotic may not become widely used until after its patent has expired and its inventors are forced to compete with generic manufacturers”.

Enkelte i legemiddelindustrien, mener dette viser at det er regelverket det er noe galt med, at det er statene som må gjøre endringer for å få fortgang i arbeidet med å utvikle nye antibiotikapreparater. Jeg er helt enig i at beslutningstakere i samtlige land må gjøre mer. Jeg har blant annet foreslått at vi bør tilby legemiddelindustrien en helt ny finansieringsmekanisme i tråd med anbefalinger fra en rekke internasjonale ekspertgrupper.[5][6][7]  Men jeg mener også industrien må være med på dugnaden. I likhet med f. eks banknæringen, er ikke legemiddelindustrien en «vanlig» næring. De er en del av nasjonal og internasjonal kritisk infrastruktur som samfunnet er fundamentalt avhengig av. Derfor er heller ikke legemiddelindustrien regulert på samme måte som andre bransjer.

I tillegg har legemiddelselskapene et annet særtrekk; en stor andel av legemidlene som utvikles av industrien bygger på grunnforskning som er offentlig finansiert ved universiteter og andre akademiske institusjoner.[8] Det er derfor ikke urimelig av samfunnet å foreslå tiltak hvor industrien også bidrar økonomisk til å oppnå felles målsetninger, herunder utvikling av antibiotika, som er en av hjørnesteinene i en velfungerende helsetjeneste. Også her hviler et av forslagene mine på argumenter fra en av verdens fremste økonomer:

“The necessary $2.5 billion per year would amount to just 0.25% of global pharmaceutical sales – hardly a strain on an industry that is, by and large, in sound financial health. And the scheme would be particularly attractive if it could be implemented on a pay-or-play basis, whereby companies could choose whether to invest in R&D or to contribute to a fund rewarding those whose efforts result in the desired drugs”[9]

Tilbake til Bekkemellem og LMI. Jeg har vært med i politikken lenge nok til å vite at merkelapper er det enkleste trikset i boka. Men for lesere av denne artikkelen, tror jeg det er åpenbart at forslagene fra internasjonale eksperter og økonomer, konservative og liberale som sådan, ikke er «gammelkommunisme». Hvis jeg var Bekkemellem, ville jeg derfor tenkt meg om før jeg brukte utestemmen neste gang.

For egen del vil jeg uansett slå fast følgende: Jeg er tilhenger av en sterk norsk legemiddelindustri. Jeg mener Norge har ubrukte muligheter og at norske myndigheter er for passive til å utnytte de fortrinnene Norge har for å utvikle flere helsenæringsarbeidsplasser og økt verdiskapning innen såkalt «Life-science».

Men ingen av de mulige forslagene jeg har presentert i kampen mot antibiotikaresistens rokker ved dette.

Derfor både kan og bør Norge ta den internasjonale lederrollen i arbeidet med konkrete tiltak for å bekjempe antibiotikaresistens.

 

[1] Antimicrobial Resistance as an Emerging Threat to National Security

[2] Towards a New Global Business Model for Antibiotics Delinking Revenues from Sales

[3] Antibiotika et offentlig ansvar

[4] Ny antibiotikamodell

[5] Towards a New Global Business Model for Antibiotics Delinking Revenues from Sales

[6] Securing New Drugs for Future Generations: The Pipeline of Antibiotics

[7] Antimicrobial Resistance in G7 Countries and Beyond

[8] The Role of Public-Sector Research in the Discovery of Drugs and Vaccines

[9] Overcoming Market Obstacles to New Antibiotics

Kommentarer

Torgeir Micaelsen

Torgeir Micaelsen er stortingsrepresentant, medlem av sentralstyret og helsepolitisk talsperson i Arbeiderpartiet. Tidligere leder av finanskomiteen på Stortinget. Micaelsen er utdannet fra Universitetet i Oslo, bachelor i samfunnsvitenskapelige fag,  og Handelshøyskolen BI, Executive Master of Managament.

Nyheter fra startsiden

DM ARENA DIGITAL: Post ESMO

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!