Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Steinar Thoresens blogg Publisert 2020-06-23

Behov for et reelt offentlig-privat samarbeid om Compassionate Use i Norge

Et samlet Storting stilte seg i 2015 bak målene for norsk legemiddelpolitikk. Under komitébehandlingen ble det presisert at det skulle legges til for rette for rask tilgang til effektive legemidler, samt forskning og innovasjon, i tillegg til lavest mulig pris. Når Helsenæringsmeldingen ble lagt fram noen år senere, ble det synliggjort hvor gjensidig avhengig helsepolitikken og næringspolitikken er av hverandre. Utvikling av bedre helse- og omsorgstjenester fordrer et konstruktivt samarbeid med helsenæringen nasjonalt og internasjonalt, understreket daværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksen.

Selv om politikerne er klinkende klare på at det nødvendig med en sterkere kultur for dialog og kontakt mellom næringsliv og helse- og omsorgssektoren for å nå både helsepolitiske og næringspolitiske mål, ser vi dessverre ofte eksempler på at det ikke er kultur for samarbeid. Et grelt eksempel er diskusjonen knyttet til et mulig samarbeid mellom offentlige og private aktører for å sikre norske pasienter legemidler gjennom den såkalte Compassionate Use-ordningen.


Compassionate Use-ordningen er nedfelt i det europeiske legemiddel-lovverket. Hvis en pasient lider av en alvorlig sykdom hvor det per i dag ikke finnes godkjent behandling, og kliniske studier har vist lovende resultater, åpner regelverket for at utprøvende behandling kan tas i bruk før den godkjennes. Det er det aktuelle legemiddelselskapet som har utviklet medisinen som har mulighet til å tilby medisinen inntil den har fått markedsføringstilatelse og en eventuelt godkjent finansiering.

I 2018 satte Beslutningsforum en effektiv stopper for denne ordningen i Norge. Alle pasientgrupper ble rammet av beslutningen, også alvorlig syke kreftpasienter. Til tross for klare politiske føringer om rask tilgang til effektive legemidler og oppfordringen om samarbeid mellom offentlige og private aktører for å sikre helsepolitiske mål, har RHF-ene vist liten vilje til å finne gode og praktiske løsninger som begge parter kan leve med. I et forsøk på å bedre situasjonen ba helseministeren
RHF-ene og Legemiddelindustrien (LMI) om å se på saken sammen. Sykehusinnkjøp laget et forslag til en nasjonal standardavtale som ville innebære at alle pasienter med aktuell diagnose måtte tilbys den nye behandlingen, nærmest på ubestemt tid og i sin helhet dekket av legemiddelindustrien. Videre skulle industrien betale moms på legemidler som ble gitt gratis. Totalt sett er dette et kontraktsforslag som er særdeles skjevfordelt med hensyn på risiko mellom det offentlige og de private aktørene, og fra industriens side oppleves det ikke som et reelt forsøk på å tilrettelegge for denne muligheten i Norge. Av den grunn har det derfor vært nærmest full stopp for tidlig tilgang for norske pasienter. Særlig for kreftpasientene er dette dramatisk, da disse restriksjonene har gitt norske onkologer færre behandlingsmuligheter. Dette til tross for at den medisinske utviklingen på kreftområdet kanskje aldri har gått raskere.

Alle vet at grunnlaget for et godt samarbeid er gjensidig respekt og evnen til å gi og ta. Man kan aldri få det helt som man vil; man må strekke seg for å finne gode løsninger for å nå felles mål. Jeg kan knapt tenke meg noe mer meningsfullt enn å sikre alvorlig syke mennesker tilgang på behandling når de ikke har noen annen mulighet!


Nettopp av den grunn mener jeg at det vil være urimelig at helseforetakene skal måtte betale maksimalpris for legemidler for pasienter som har langtidseffekt av en behandling gitt gjennom Compassionate Use. For slike langtidsbehandlinger vil det være nødvendig å inngå en avtale for det enkelte legemiddel. En nasjonal standardavtale passer ikke nødvendigvis for alle legemidler. Sykehusinnkjøp bør kunne gå i reell dialog med leverandørene om slike skreddersydde leveranser. I dag må ethvert avvik fra standardavtalen godkjennes av Beslutningsforum.

Pasienter i kliniske studier må ofte følges opp etter at studiene er avsluttet. I de fleste tilfeller gjøres dette i oppfølgingsstudier, noe som er uproblematisk da dette ikke er omfattet av restriksjonene. Men det kan også gjøres som et Compassionate Use-program, og da må legemiddelfirmaet signere den nasjonale standardavtalen og åpne opp for at også pasienter utenfor studien må få legemidlet i livslang behandling. Dette gjør det mindre attraktivt å legge slike kliniske studier til Norge. Ved å unnta Compassionate Use som en oppfølging av kliniske studier, unngår vi at kliniske studier blir skadelidende av restriksjonene.

«Likeverdig og rask tilgang» står det i Legemiddelmeldingen. «Samarbeid med private aktører» står det i Helsenæringsmeldingen. Når skal disse fine ordene omgjøres til handling? Inntil vi får på plass en avtale som ivaretar begge parter, betaler alvorlige syke pasienter en høy pris for det offentliges manglede vilje til å samarbeide med kommersielle aktører.

Kommentarer

Steinar Thoresen

Steinar Thoresen er Head of Oncology Strategy Nordics and Netherland i Merck. Thoresen er lege med spesialisering i patologi og epidemiologi og har tatt en dokorgrad på brystkreft. Han var tidligere leder for nasjonal kreftscreening ved Kreftregisteret, professor ll ved UiB 1999-2013 og medisinsk direktør i Abbvie frem til våren 2019.

Nyheter fra startsiden

OSLO KOMMUNE OM OMSTRIDT JOURNALPROSJEKT

Helseråd Robert Steen

– Uaktuelt å forplikte oss ytterligere før vi får svar

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!