Hvor viktige er sykehusbudsjettene når nye medisiner skal vurderes og tas i bruk?

Når en ny medisin skal innføres vurderer norske myndigheter om den er kostnadseffektiv. Formålet med denne vurderingen er å avgjøre om det er en god prioritering å gi norske pasienter tilgang til behandlingen. Hvis legemiddelet vurderes som kostnadseffektivt, skal det i utgangspunktet tas i bruk. Det er Beslutningsforum for Nye metoder som bestemmer om legemiddelet skal tas i bruk. De ser imidlertid ikke bare på om legemiddelet er vurdert som kostnadseffektivt, men vurderer også hvor stor innvirkning innføringen av det nye legemiddelet vil ha på sykehusbudsjettet.

Kriteriet ble innført for å gi Beslutningsforum en mulighet til å forsikre seg om at sykehusene kan håndtere kostnaden og ha rom for å vurdere hva innføringen av ny behandling vil si for driften av resten av sykehuset. Likevel kan konsekvensen av dette kriteriet være at Beslutningsforum tar suboptimale beslutninger.

Ofte vil en ny medisin «erstatte» annen behandling. Og i mange tilfeller vil både «ny» og «gammel» behandling foregå på sykehuset. I disse tilfellene kan budsjettkriteriet gi mening. Man vurderer rett og slett om innføringen vil ha effekt på sykehusbudsjettet og i tilfelle hvor stor effekt. Men, noen ganger kommer det medisiner på markedet som endrer helt måten vi behandler en sykdom på. Noen ganger kommer det medisiner til pasientgrupper som tidligere ikke har hatt behandling. Og hvordan virker budsjettkriteriet når ny behandling erstatter behandlings- og pleiekostnader i primærhelsetjenesten?

La meg ta et tenkt eksempel: Se for deg at et legemiddelfirma i fremtiden skulle komme med en behandling som kan kurere eller stoppe Alzheimers. Sykdommen koster samfunnet mange milliarder hvert år, og står for mye lidelse. Økningen i demens og Alzheimers vil alene stå for en avgjørende del av de økte pleie og omsorgskostnader i norske kommuner i fremtiden.  En potensiell behandling vil ha enorm betydning for samfunnet, og bidra til en fremtidig bærekraftig helsetjeneste i kommune-Norge. Det er nettopp her det kommer et MEN: besparelsen ligger hovedsakelig i kommune-Norge. Så i denne tenkte situasjonen kunne man forestille seg at medisinen ble vurdert til kostnadseffektiv og i utgangspunktet klar for godkjenning i Beslutningsforum, men så kommer budsjettkriteriet. Og hvordan skulle det slå ut? Det er ingen tvil om at samfunnet kunne spare enorme summer på å innføre en behandling som kan kurere Alzheimers, men det er ikke det som vurderes i budsjettkriteriet. Der vurderes det om sykehusene ville spare penger, eller hvor mye mer en slik behandling ville kostet sykehuset enn dagens alternativ. Dagens behandling koster det norske samfunnet veldig mye, men en stor del av det er pleiekostnader i primærhelsetjenesten, og denne besparelsen blir ikke vurdert i budsjettkriteriet. Derfor er det i dette tilfellet en stor sjanse for at budsjettkriteriet kunne hindre innføringen av en medisin på tross av at myndighetene allerede har vurdert at det lønner seg for samfunnet å ta den i bruk.

Dette er jo et tenkt eksempel, men spørsmålet står seg likevel: ønsker vi egentlig at Beslutningsforum skal beslutte hvilke behandlinger norske pasienter får tilgang til basert på innvirkningen behandlingene har på sykehusbudsjettene? Eller ønsker vi at de skal løfte blikket og beslutte hvilke behandlinger som tas i bruk basert på om det er bra for samfunnet samlet sett å ta dem i bruk?

I Beslutningsforum sitter direktørene i de regionale helseforetakene. Det er ikke rart at de ønsker å ha oversikt over budsjettpåvirkningen av nye medisiner. Det er jo de som blir holdt ansvarlige hvis disse budsjettene sprekker. Men jeg mener dette er en åpenbar svakhet i systemet, dersom Norge til tross for en stor offentlig sektor ikke tar innkjøpsbeslutninger med et overordnet samfunnsperspektiv.

Et av argumentene for en sterk offentlig sektor er at man ikke skal drives av kortsiktig driftshensyn, men kunne ta beslutninger som er gode for hele samfunnet. I det offentlige kaller de dette å gjøre smarte innkjøp. Jeg mener eksempelet over illustrerer at vi har rigget et system som ikke greier å ta smarte beslutninger for hele samfunnet, og jeg er redd for at dette kan bli en hindring for å ta i bruk de beste medisinene for norske pasienter fremover.