Lill Sverresdatter Larsens blogg

- Snu maktpyramidene, Jonas

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Lill Sverresdatter Larsen

Lill Sverresdatter Larsen er leder i Norsk Sykepleierforbund (NSF), Norges fjerde største fagforening med over 120 000 medlemmer. Hun er førsteamanuensis ved sykepleierutdanningen ved UiT Norges arktiske universitet. Hun har en doktorgrad i demensomsorg.

Om få dager møter jeg Jonas Gahr Støre og hele hans stortingsgruppe. De har satt seg i lyttemodus. Akkurat det er en styrke for et hvert politisk parti. Å lytte. Jeg har bestemt meg for å gå rett inn i kjernen av det Arbeiderpartiet nå løfter fram som sitt nye grep i offentlig sektor. En tillitsreform. Mellom systemer og mennesker. Mellom de som styrer og de som styres.

Tillitsreform må være noe mer enn retorikk. Det må være noe mer enn en initial ambisjon. Ambisjon som for ofte ender med at tydelige mål og dermed virkemidler filtreres ut av ledelsen. Tillitsreformen må gi mening for aktørene som skal utøve tjenestene, og må sees i sammenheng med budsjettstyring og implementeringsforskning. Fagfolk må bidra og lyttes til i videre prosess.

Sykepleiere er den største gruppen helsearbeidere i Norge. Det er veldig ofte en sykepleier som er den som er nærmest pasienten. Denne nærheten, sammen med vår fagkunnskap og organisasjonskompetanse, gir oss en evne til å gjøre vurderinger - og beslutninger – til beste for pasient og organisasjon. Jeg er ikke veldig glad i edderkopper, men en jeg kjenner beskrev sykepleierne som «edderkoppen» i den norske helsetjenesten.

Spinnet vårt er limet som holder tjenestene samme og pasientene oppe, og vi trekker i trådene for å innhente annen, nødvendig kompetanse. Den enorme organisasjonskompetanse som finnes blant sykepleiere gjør oss til en avgjørende samarbeidspartner i det reformarbeidet som vi håper regjering og storting snart vil igangsette.

Alle partier, ikke minst styringspartiene, har behov for å gå i seg selv når det gjelder tillit mellom systemene (de som styrer) og arbeidskraften (de som utfører offentlig oppgaver og blir styrt av systemene).

Arbeiderpartiet har gjennom tiår vært med på å utvikle styringssystemer med tekniske indikatorer som i praksis gjør at beslutninger flyttes opp i systemene, ikke ned der oppgavene utføres. Vi er klar til å hjelpe Arbeiderpartiet og alle andre partier i Norge som vil snu denne pyramiden.

Å ha tillit til noen er å stole på noen. Det motsatte av tillit er mistillit. Selv om det ikke vil være en eneste politiker eller helsebyråkrat som vil innrømme at de ikke har tillit til helsearbeiderne, så avslører styringssystemene som er valgt nettopp dette; en mistillit til den som står nærmest pasienten. Når det ikke er tillit så er det behov for kontroll. Kontroll i form av New Public Management (NPM), «bestiller/utfører-modellen» og detaljert målstyring.

Helsetjenesten på alle nivå opererer i dag i et konstruert marked med kjøpere og selgere. Selv om både selger og kjøper egentlig er den samme. I dette markedet, der slikt som DRG-poeng er valutaen, er sykepleiere og helsefagarbeidere kun en utgiftspost. En lønnsutgift i den store fabrikken. Hvor få arbeidsmaur kan vi klare oss med for å holde tua i drift?

I stedet for å se på oss som utgift, bør vi bli anerkjent for det vi er, en ressurs. Det er ikke DRG som er valutaen i helsetjenesten, det er oss fagfolk. Rett bruk av oss betyr kortere sykeleie, en mer sømløs pasientreise og en mer riktig bruk av de samlede ressurser.

Norsk Sykepleierforbund ønsker mindre telling og rapportering av forhold som ikke oppleves som viktige av de som står ute i tjenestene. Det er bra at det finnes normer og indikatorer for kvaliteten på en del tjenester. Dokumentasjon er både nødvendig og lovpålagt. Den er avgjørende for å fange opp avvik og jobbe systematisk med bedre pasientsikkerhet. Men når detaljstyringen tar overhånd oppleves det både som tvangstrøye og uhensiktsmessig. Både pasienter, dager og rammebetingelser kan være ulike fra dag til dag og fra sted til sted.

NPM har vært moden for skroting lenge. Internprising, stykkprisfinansiering, innfløkte belønningssystemer, privatisering og konkurranseutsetning har vist seg å ikke gi oss det vi først og fremst ønsker oss. En god, offentlig helsetjeneste med lik tilgjengelighet til helsetjenester av god kvalitet til alle våre innbyggere.

Sverige og Danmark har innsett dette og har både vedtatt og satt i gang prosesser for å innføre tillitsbaserte styringssystemer. Det samme har også flere kommunestyrer, som Oslo og Tromsø. Stadig flere av våre stortingspolitikere har begynt å snakke om at det er behov for en endring. Endringen som ønskes blir av mange kalt en «tillitsreform». Jonas Gare Støre har vært en tydelig stemme for en slik reform, men han er verken den første eller den eneste. Senterpartiet, SV og Rødt har over år tatt til orde for nettopp tillitsreform.

Da helseminister Bent Høie holdt sykehustalen 2018 sa han om pasienten "ingen beslutning skal tas om meg, uten meg." Det handler om at pasienten skal ha innvirkning på egen behandling, og få hjelp til å mestre sykdommen og hverdagen. En tillitsreform betyr å flytte beslutningene nedover i systemet, til de som utfører jobben. Da kan behovet vurderes i øyeblikket, helst i tett samarbeid med dem som mottar tjenestene; pasientene.

Å ta beslutninger på det pasientnære nivået vil først og fremst gi bedre kvalitet på tjenestene, men det er også grunn til å tro at helsetjenesten blir mer effektive og har et mindre behov for administrasjon. I et slikt system vil fokuset være å ha både god og riktig kompetanse tilgjengelig. Slik blir den riktige beslutningen tatt første gang.

Å flytte beslutningen tilbake til fagfolk er ikke bare riktig, det er nødvendig. Men å endre styringssystemer er ikke gjort over natten. Det vil kreve gode planer og et tett trepartssamarbeid over tid. Det vil kreve langt mer enn retorikk.

Norsk Sykepleierforbund ønsker å bidra konstruktivt inn i et slikt arbeid.

Gi oss tilliten.

Powered by Labrador CMS