Inga Marthe Grønseths blogg

Fastlegeordningen - har myndighetene endelig våknet?

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Fastlegeordningen er en av de store suksessene i det norske helsevesenet, en grunnpilar i velferdssamfunnet og en forutsetning for at samhandlingsreformen skulle kunne gi resultater.

Ordningen, som ble innført i 2001, er et flaggskip om både rederiet Norge, kapteinen Høie og vi fastleger som mannskap kan vise fram med stolthet. England har navigert i feil retning, og deres skip er synkeferdig. Sverige har intet skip og ser til Norge for inspirasjon.

Pasientene har generelt vært svært fornøyde med fastlegeordningen. Fastlegen har utbredt kommunikasjon med skole, barnevern, forsikringsselskaper, NAV, arbeidsgivere og behandlere i spesialisthelsetjenesten, og søker å koordinere dette på best mulig måte for pasienten. En stadig eldre befolkning, et mer komplekst arbeidsliv, smale spesialiteter på sykehus og økte krav til dokumentasjon gjør en slik koordinator helt nødvendig. Listen knyttet til hver enkelt fastlege, innebærer at ansvaret legen har for hver enkelt pasient er omfattende. De pasientene som trenger det mest har gjerne et nært forhold fastlegen sin. Dette er nok også grunnen til at fastlegene i årevis har jobbet stadig raskere og mer effektivt for å utføre oppgavene som ble overført i forbindelse med samhandlingsreformen, førerkortforskriften, fraværsgrensen i videregående skole, akuttmedisinforskriften, økte krav fra forsikringsselskaper og mye, mye mer. Fastlegen kjenner ofte hver enkelt, og føler ett sterkt personlig ansvar for å yte best mulig hjelp til sine pasienter. Det sitter derfor heldigvis langt inne å si «dette rekker jeg ikke» selv om en gjennomsnitts arbeidsuke jamfør Helsedirektoratets undersøkelse er på ca. 56 timer uten legevakt.

Utslitte fastleger

Men nå er som kjent fastlegene utslitte, oppgitte, motløse og overarbeidede. Den berømte dråpen har fått glasset til å renne over. Det flotte flaggskipet har blitt stadig mer som Titanic, solid og sterkt men med en dyster skjebne i vente. Mannskapet- fastlegene, med grasrotopprør og Legeforeningen i spissen har det siste året jobbet beinhardt for å få myndigheten til å forstå at skipet styrer mot isfjellet. Pasientene, skipets passasjerer har begynt å rope stadig høyere om at de er redde, de også - redde for å miste fastlegen sin. I Trønderopprørets undersøkelse sa nesten 60 % av fastlegene at de i løpet av de siste 6 månedene har vurdert å slutte i jobben, og bare 30% av fastlegene tror de er i jobben om 5 år dersom rammebetingelsene ikke endres.

Myndighetene har stått sammen med KS i masta og speidet. I lengre tid så de ikke isfjellet som nærmer seg lynraskt og truer med å senke fastlegeordningen.

Nå ser man imidlertid endelig ut til å ha lyktes med å klatre opp med harde fakta, og både Helsedirektoratet, KS, flere stortingspolitikere og helseministeren har blåst i alarmen. De ser det nå, at skuta snart synker- men er det for sent?

Bjørn Guldvog, direktør i Helsedirektoratet, sa senest i går til dagens medisin at Helsedirektoratet skal gjøre mer for fastlegeordningen enn de hittil har gjort. Dette etter kunngjøring av samdata- tall som blant annet viser 1,44 millioner flere fastlegekonsultasjoner i løpet av 6 år, og 36 % økning i telefonsamtaler og skriftlig korrespondanse med pasienter- korrigert for befolkningsveksten.

Ikke bærekraftig

Trønderopprøret har samtidig vist i undersøkelser i Trondheimsområdet at overføringene fra staten (basistilskuddet) dekker en stadig mindre del av utgiftene til ansatte, lokaler, utstyr og nødvendige elektroniske og digitale tilpasninger. Den enkelte fastlege starter dermed hver arbeidsmåned med et betydelig underskudd som gjør at mulighetene for særlig de ferskeste legene til å være på kurs, eller hjemme med sykt barn er svært små, samtidig som den økonomiske utryggheten tynger.

Mange av kommunene i vårt langstrakte land har i tiltagende grad måttet subsidiere fastlegeordningen, på samme vis som den enkelte fastlege i mer sentrale strøk for å holde på legene. KS har gjort en undersøkelse som gjør at de ikke lenger tviler- ordningen er ikke bærekraftig slik den er i dag. 7 av 10 kommuner tilleggsfinansierer fastlegeordningen gjennom avtaler om leie av utstyr og lokaler, fastlønn, disponering av kommunale støttefunksjoner eller lignende avtaler. Mer enn 80% av kommunene som subsidierer fastlegeordningen på dette viset mener det er helt nødvendig og gjør at de lykkes bedre med en stabil fastlegetjeneste. Likevel, disse kostnadene som er anslått til 378 millioner årlig, dekkes ikke gjennom statens overføringer. Det er penger kommunene må finne i sitt eget budsjett, og som går på bekostning av øvrige kommunale funksjoner. Ca 80% av norske fastleger er imidlertid i dag ikke subsidiert, men selvstendig næringsdrivende uten særskilt støtte fra kommunen. Ifølge rapporten tror mer enn halvparten av kommunene som ikke gjør det i dag, at de vil måtte inngå særavtaler for å bedre rekrutteringen eller holde på eksisterende fastleger i nærmeste framtid. For å unngå totalhavari må det dermed betydelige summer inn i ordningen, og estimatet er mellom 3-5 milliarder for å jevne ut kommunenes og den enkelte fastleges underdekning en grad som vil medføre stabilitet i ordningen. Det kan høres mye ut, men prisen blir en helt annen for stat, kommuner og ikke minst den enkelte pasient dersom skipet synker.

I Trønderopprørets undersøkelse kommer det også frem av fastlegene antar å ha spart flere sykemeldinger og innleggelser hver dag i kraft av sin kjennskap til pasienten. Det gjentas derfor igjen; Internasjonal forskning er tydelig på fordelene.  En sterk primærhelsetjeneste gir bedre tilgang til helsetjenester for alle, redusert dødelighet av sykdommer som slag og hjerteinfarkt, tidligere oppdagelse av kreftsykdommer og færre innleggelser. Dersom ordningen forsvinner vil sykehusene overbelastes, pasientene få dårligere helsetjenester og kostnadene vil øke som resultat av overdiagnostikk og økte innleggelser. Da blir det snakk om mye mer enn 3-5 milliarder, og befolkningens helsetjeneste vil forvitre. Skipet vil styre i retning USA der de ressurssterke prioriteres i områder der primærlegene er få, eller England der det i enkelte områder er umulig å få time hos fastlegene, og pasienter som ikke kan betale for private tilbud unnlater å søke legehjelp for alvorlige tilstander.

Håp

Men, vi som roper SOS øyner håp. Stortinget har vedtatt å evaluere ordningen. Kaptein Høie ser ut til å ha innsett hva som skjer og har uttalt til VG at han burde tatt grep tidligere. KS har spurt sine kommuner og innsett at skipet må snus og Helsedirektoratet har, som nevnt tidligere, lovet å gjøre mer for fastlegeordningen!

Nå holder det ikke med en livbøye, det må store ressurser inn for å redde skipet, og kursen må endres umiddelbart.

I disse dager foregår det forhandlinger, og her vil signalene komme på om staten mener alvor med en reell redningspakke for fastlegeordningen. Det er nærliggende å tro at vi kan seile mot satsning på en sterk norsk primærhelsetjeneste. Høie kan se ut til å bli kapteinen som hindret det solide skipet fra å synke, og det kan fortsette sin seiersgang som et forbilde i internasjonal sammenheng.

Alternativet er at kapteinen forlater skipet. Da vil mannskapet raskt følge etter og pasientene blir igjen alene, på vei mot det ukjente. De som seiler på første klasse vil da kanskje ha litt bedre odds, men utfallet blir uansett katastrofalt for alle. Heldigvis ser dette scenarioet ikke ut til å bli virkelighet!

Powered by Labrador CMS