Ufaglærte i eldreomsorgen – en billig løsning med dyre konsekvenser

I en tid hvor helse- og omsorgstjenestene står overfor store bemanningsutfordringer, ser vi en økende tendens til å bruke ufaglært arbeidskraft – også i oppgaver som krever kompetanse, omsorg og klinisk vurderingsevne. Et nylig eksempel er en kommune som økte kapasiteten med 40 prosent ved å bruke ufaglærte i matlevering til eldre. Dette fremstår som en effektiv løsning på papiret, men i praksis er det et brudd med prinsippene om kvalitet, pasientsikkerhet og verdighet i eldreomsorgen.

Mat er ikke bare ernæring – det er omsorg, trygghet og helse. For eldre med demens, underernæring eller funksjonssvikt, er måltidene en kritisk del av helsehverdagen. Å overlate dette til ufaglærte, ofte uten tilstrekkelig språkkompetanse, er ikke bare uetisk – det er uforsvarlig.

Ikke tilfeldig

Ifølge Helsedirektoratet er det i dag en mangel på over 13.800 helsepersonell i kommunehelsetjenesten, hvorav 3.750 er sykepleiere og 3.100 helsefagarbeidere. Samtidig viser tall fra Norsk pasientregister at antall akuttinnleggelser blant eldre har økt med 25 % fra 2015 til 2024, uten tilsvarende økning i kvaliteten på den kommunale oppfølgingen. Mange av disse innleggelsene skyldes funksjonssvikt – til tross for at pasientene allerede mottar kommunale tjenester.

Dette er ikke tilfeldig. En systematisk oversikt fra Folkehelseinstituttet dokumenterer at en høy andel ufaglærte i helse- og omsorgstjenestene reduserer kvaliteten og pasientsikkerheten, og øker risikoen for feilbehandling og manglende oppfølging. I tillegg viser forskning fra OsloMet at mangel på kompetanse gir dårligere tjenester og høyere arbeidsbelastning, noe som igjen fører til sykefravær og turnover.

Et systemproblem

Bruken av ufaglærte er også i strid med intensjonene i Helse- og omsorgstjenesteloven, som krever at tjenestene skal være faglig forsvarlige og tilpasset brukernes behov (§ 4-1). Forskrifter om kompetansekrav slår fast at helsepersonell skal ha nødvendig utdanning og opplæring for å utføre helsehjelp.

I Oslo og omegn ser vi hvordan legevakt, trygghetsalarmtjeneste og ambulanse stadig må kompensere for manglende oppfølging fra kommunale tjenester. Dette er ikke bærekraftig. Det er heller ikke rettferdig overfor pasientene – eller fagpersonene som står i frontlinjen.

Vi må slutte å dekke over et systemproblem med midlertidige og uforsvarlige løsninger. Eldreomsorgen fortjener faglighet, verdighet og respekt – ikke billig arbeidskraft.

Ingen oppgitte interessekonflikter