De små, en alen lange

Stengte barnehager, skoler og fritidstilbud går ut over barn som lever med omsorgssvikt. Det tar en landsby å oppdra et barn, og nå må landsbyen mobilisere.

Ikke bare har vi en pandemi å håndtere, vi har grupper som lider under tiltakene vi har satt inn for å bekjempe den. Jeg snakker da om de som har vanskelige hjemmeforhold, de mest utsatte barna. Aftenposten melder at Barnevernet mottar færre bekymringsmeldinger enn før. NRK melder at sykehusene får inn færre barn med uforklarlige skader og sår. Det er ingen grunn til å tro at dette er gladnyheter om en reell nedgang i antall barn som opplever omsorgssvikt og overgrep. Tvert imot.

Barn som vi før ble satt i posisjon til å hjelpe går nå uoppdaget. Våre medlemmer som jobber som sakkyndige for Fylkesnemnda melder om det samme, de får nå ikke slippe inn i familiene hvor de skal vurdere omsorgen, på grunn av smittefare. Tre av ti kommunale barnevernstjenester vet om barn som ikke får dekket sine behov nå. BufDir skal ha honnør, fordi disse tallene kommer fra deres egen undersøkelse. De prøver å finne ut hvordan tjenestene blir påvirket og jobber på spreng for å prioritere og kompensere. 

Likevel er dette ikke til å leve med. Disse barna opplever nå at alle arenaer som kunne være positive, blir borte. Skoler er stengt. Fritidstilbud er stengt.  De står igjen med sin egen familie, familier som ofte ikke evner å gi gode omsorgsbetingelser. Noen av disse familiene er også ofte preget av fattigdom, sykdom og andre sosiale belastninger, som også blir verre av pandemien. 

Litt hjelp er bedre enn ingenting

Jeg har ikke tenkt til å sette grupper opp mot hverandre. Smitteverntiltakene er nødvendige for å beskytte befolkningen og de risikogruppene som er ekstra utsatt for Koronaviruset. Likevel må vi gjøre det som står i vår makt for å hindre at disse barna går usett, slik mye tyder på at de nå gjør. Det var en lettelse å høre at Familievernkontorene gjenåpnet her om dagen, selv om det foreløpig kun er på telefon. Det er likevel langt bedre enn ingenting. Vi må nå strekke oss for å tilby sårbare familier og barn hjelp. Litt hjelp er bedre enn ingenting. Barnevernet prøver å opprettholde tilbudet til de mest sårbare, skoler og barnehager prøver å opprettholde kontakt med barna via video eller telefon, og BufDir har gode tips til gjennomføring av samtaler med utsatte barn og unge på sine nettsider. Barn kan også gjøres oppmerksomme på at alarmtelefonen for barn og unge (116 111) er døgnåpen under pandemien.

Barne- og familiedepartementet har også sendt på høring en forskrift som skal forenkle saksavvikling i Fylkesnemnda og gi BufDir større anledning til å bruke unntakshjemler. Det er positivt at regjeringen anerkjenner behovet for tiltak overfor barn. Jeg mener likevel at det er nødvendig med en krisepakke rettet mot barn, slik  "Voksne for barn" foreslår.

Psykologer som jobber i BUP holder oppe tilbud som best de kan og er ekstra oppmerksomme på barn med mulige utfordringer hjemme. Psykologer som følger opp voksne med omsorgsansvar, bør i disse dager være enda mer påpasselige med å stille spørsmål knyttet til ivaretagelsen av barna, samt søke å avdekke og avhjelpe sinneproblematikk og andre forhold som kan gå negativt ut over barna.

Som samfunn bør vi også bidra i disse tider. Høre med naboen om de trenger hjelp med ærend, ha et blikk på barna rundt oss og slå av en prat med de man måtte møte på sin vei. Er du trener eller aktivitetsleder, så kan du kanskje ta en telefon til barna som du vanligvis er en del av hverdagen til? Kanskje er det mulig å ha noe aktivitet digitalt eller ute i grupper med 5 eller færre, så lenge man holder forsvarlig avstand. Følg myndighetenes råd, men vær kreativ og tilby din relasjon på smittesikkert vis. Mye kan gjøres for barna selv innenfor de rammene vi har nå. Og bekymring for barn kan meldes over nett. Er du en voksen som sitter med uro i kroppen for at et barn du vet om er utsatt for omsorgssvikt, så meld fra. Det krever en landsby å oppdra et barn, disse barna trenger nå landsbyen.