Tidstyv 5: Innleveringskaos

Da jeg skrev mitt første blogginnlegg her på Dagens Medisin, så var det noen som kommenterte og lurte på hvordan det kunne ta så lang tid med denne forskningen? For alle som har bedrevet et snev av forskning og i sin naivitet har begitt seg ut på prosessen med å publisere, er dette en tungt ervervet erfaring. TTT (ting tar tid), særlig i forskning.

Akkurat i kveld har jeg endelig sendt inn en revisjon av min siste forskningsartikkel. Men veien frem til dette har vært lang og mye lengre enn de fleste kan tenke seg. Nå velger jeg bevisst å utelate den lange veien og prosessen frem til alle medforfattere er fornøyde og gir «tommel opp» for at alle kan gå god for den endelige teksten. I tillegg kan man se bort fra ekspress-publikasjoner som covid-19-relaterte artikler med høy overskrift-faktor og tidssensitiv kunnskap. Jeg snakker her om den gjengse artikkel, som forskere verden rundt sitter med, 90 % av verdens artikler (om ikke mer), og som presses gjennom den samme kverna.

Innleveringssenter («Author Submission Center»)

Men denne «kverna», hadde den bare vært den samme for alle, så hadde det jo vært grei skuring. Nå finnes det bare for medisinsk forskning et sted mellom 20 000 og 30 000 journaler, og daglig publiseres det ca. 5 000 medisinske forskningsartikler. Det folk utenfor forskning ikke er klar over er at alle medisinske tidsskrifter har sine egne innleveringssentre. Her må man logge på med sin nyopprettede brukerprofil, verifisere denne på epost, samt koble den opp til allerede eksisterende ORCID ID. Deretter må man lese side opp og side ned om egne unike krav for struktur, lengde, margbredde, skrifttype og skriftstørrelse. For ikke å snakke om referansestil, her er det en egen subspesialitet å ha sin egen oppdaterte artikkeldatabase, som forhåpentligvis knirkefritt og sømløst kan fungere i harmoni med hvilket skriveprogram man benytter seg av (Word, LaTeX, Pages). I tillegg så må man legge ved et titalls vedlegg som man ikke ante fantes. Artikkelen din må deles ned i småbiter og lastes opp i egne dokumenter og nummerers på rett vis. Ting skal telles, faktisk så føler jeg noen ganger at ALT skal telles (figurer, tabeller, ord, referanser, vedlegg, medforfattere, stikkord, ord med mellomrom, ord uten mellomrom, linjer, sider og affiliasjoner). Tenk om noen også kunne spurt meg om å telle hvor mange timer jeg bruker på dette?

Fagfellevurdering (peer-review)

En viktig side ved forskning er imidlertid fagfellevurderingen. Denne siden av prosessen har jeg bare gode lovord om. Til motsetning fra dette blogginnlegget, som blir tilgjengelig kun kort tid etter jeg har trykket på «Lagre Blogginnlegg», så blir forskningsartikler vurdert av (både under- og over-) kvalifiserte  forskningskollegaer fra verden over. Disse nummeres kun gjennomleser (reviewer) 1 og 2 (av og til både 3, 4 og 5) og identifiseres ytterst sjelden med navn. De oppnevnes av journalen, men er noen ganger foreslått av forfatterne selv. De gjør en svært viktig jobb, helt GRATIS, ved å bruke kvelder og netter på å lese og kritisk kommentere andre kollegers arbeid og komme med kommentarer til hva som er bra og hva som må endres. Denne dugnaden gjøres av godhjertede, overarbeidende og pinlig nøyaktige kverulanter fra verden over og er et viktig bidrag for kvalitetssikring og forbedring av all verdens forskning.

Manuskript avvist

Jeg kjenner svært få (faktisk ingen når jeg tenker meg om), som ikke har vært gjennom prosessen med å få sitt mesterverk avvist, ofte opptil flere ganger. Dette er en del av det å bli en god forsker tror jeg, det å takle slik motgang og heller bruke det til noe positivt. Jeg fant en gang et engelsk uttrykk som jeg fortsatt finner delvis motiverende, nemlig «If at first you don´t succeed, cool off, revise, and submit again». Mitt første manuskript innen MS ble endelig akseptert i tredje journal, etter flere revisjoner og ca. 2 år etter at vi første gang sendte det inn til vurdering. Sluttresultatet var imidlertid en betydelig forbedret utgave av det originale manuskriptet jeg stolt sendte inn og mente var tilnærmet perfekt (min tidligere hovedveieleder fikk meg imidlertid fort ned på jorda igjen).

Er felles løsning kun en utopi?

All den tid forskere bruker på unødvendige tidstyver kunne istedenfor ha vært brukt til mer produktiv hjerneaktivitet. Spesielt for medisinske journaler er det enorme forskjeller i alle disse smådetaljene, som gjør at for hver gang man skal klargjøre manuskriptet sitt så må man belage seg på nok en runde med treningsleir i innlevering. Hvorfor kan man ikke gå inn for å etablere en internasjonal konsensus for en felles løsning for all medisinsk forskning? La en artikkel være en artikkel, slik en meter er en meter. Selvfølgelig med alskens føringer og krav, men alt på samme måte! Ikke misbruk forskeres tid, eller skattebetaleres penger, på å la meg lese nye retningslinjer og gå gjennom mine tilmålte 3000 ord og endre alle forkortelser av MS til multippel sclerosis, nettopp fordi den ene journalen ikke tillot denne forkortelsen (bare for å medføre at jeg må forkorte hele artikkelen med 34 ord – som faktisk ikke er en enkel sak).

Akkurat som min tidligere kollega Christer Mjåset jobber for Helseplattformen, så håper jeg at noen kan ta opp et initiativ for en internasjonal forskningsplattform. Nettopp dette er jo i stor grad allerede gjort for pre-print manuskripter, altså publisering av ikke-fagfellevurderte forskningsartikler. Alt avhengig av fagområde så finnes det allerede portaler for dette (medRxiv.org, bioRxiv.org, arXiv.org). Om fasjonable årgangsjournaler kunne lagt bak seg primadonnanykker når det gjelder unike oppsett, så kunne man kanskje lagt ved en to-trinns løsning på disse allerede etablerte pre-print portalene. Etter en drøy halvtimes tidsbruk for opplastning til egnet Rxiv, så kunne man ha laget en egen del der man selekterte en rangert liste på tre tidsskrifter som man ønsket å publisere i. Dette ville spart verden for flere milliarder i lønnskostnader, samt gitt millioner av forskere litt mer nattesøvn.

For all del, ikke tolk mine erfaringer over som et argument for å ikke gå inn i forskningen! Når man først blir vant til denne motstanden og får dreisen på innleveringsprosessen, så går det en del fortere enn de første gangene. Den følelsen man får når man mottar svar om at ditt siste mesterverk er akseptert for publikasjon, er fortsatt like fantastisk.

Bilde over fra: Nadia Bormotova/Getty Images