Torgeir Bruun Wyllers blogg
Omsorg ved livets slutt: Ta vare på det som virker, ikke riv det ned!
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
Det er ikke riktig at Helsetjenesteaksjonen presenterer en klagesang om hvor dårlig det står til i norsk helsetjeneste, slik Tone Wilhelmsen Trøen hevder i sin blogg i DM. Tvert imot: Vi kjemper for å ta vare på Norges usedvanlig gode, solidariske, offentlige helsetjeneste og verne den mot skadene fra byråkratisk uvitenhet og fiffige politiske påfunn. God omsorg ved livets slutt er et godt eksempel: Dette er ikke noe som kan vedtas, men som det kan legges mer eller mindre godt til rette for gjennom hvordan vi organiserer helsetjenesten. Det er ikke en gang sikkert det trengs så mye mer penger, bare vi bruker pengene på å behandle syke fremfor å skrive rapporter og lage stadig dyrere måter å flytte pengene på.
Det er utmerket med et løft for bedre omsorg ved livets slutt, slik stortingsrepresentant Tone Wilhelmsen Trøen bebuder i sin blogg i DM 11. juni. En slik satsing kan sikkert bli til god hjelp for de som dør en forventet død av én relativt veldefinert dødsårsak, f.eks. kreft, og som dør i relativt yngre alder. Og de fortjener sannelig alle de gode palliative tiltakene de kan få! Men jeg frykter at denne satsingen vil bli til liten hjelp for det flertallet som faktisk dør i høy alder, med sammensatte helseproblemer, der én dominerende dødsårsak ikke kan defineres, og der forløpet gjennom flere år er preget av et brått skiftende funksjonsnivå og et varierende behov for helsetjenester.
Denne pasientgruppen har behov for et godt samarbeid og hyppige, smidige overganger mellom spesialist- og primærhelsetjenesten. Men Samhandlingsreformens virkemidler har gjort disse overgangene først og fremst til en arena for økonomiske transaksjoner mellom sykehus og kommuner. Dette var primært de rødgrønnes påfunn, og jeg har gitt Høie velfortjent ros for å ha avblåst ett av de bebudede virkemidlene, nemlig "kommunal medfinansiering" av alle indremedisinske pasienter. Men andre sjanser til å reversere Samhandlingsreformens skadelige effekter er blitt forsømt. Så når en pasient med stort palliasjonsbehov skal ut av sykehus, må det skje innen 24 timer for at ikke kommunen skal lide økonomisk. Det er ikke rart at dette blir styrende for de ad hoc-løsningene det kommunale bestillerkontoret blir tvunget til å improvisere, slik vi stadig ser stygge eksempler på. Mener du virkelig at dette er å tilrettelegge for god omsorg i livets siste fase, Wilhelmsen Trøen?
Disse pasientene får ofte akutte sykdommer innimellom sine kroniske, men dertil hørende dramatisk økte symptomer. I disse fasene har de ekstremt god nytte av akutt diagnostikk og behandling i sykehus, fordi det haster med å finne årsaken til den akutte forverrelsen. Denne årsaken er ofte krevende å finne, og sykehusets kompetanse og utstyr er da viktig. Rask diagnostikk og behandling i denne situasjonen gir lengre levetid, samt bedre funksjonsnivå og mindre plager den tiden som er igjen. Likevel reduseres sykehusenes sengetall stadig - og det er bebudet at reduksjonen skal fortsette.
Det nye sykehuset til 13 milliarder i Trondheim har f.eks. ca. 300 færre senger enn det gamle som ble revet ned! Og de underordnede legene der må av og til bruke natten til å lete etter pasienter som kan defineres som utskrivningsklare, slik at det kan bli plass til de nye som strømmer på. (Men vakkert er det, og det har fått mange priser for arkitektur.) Og sånn er det over hele linjen. Sengetallet ved våre sykehus har blitt halvert i løpet av 30 år - uten noen åpen faglig eller demokratisk debatt.
I en debatt nylig nevnte Høie retorisk at pasienter ikke skal ligge på sykehus når det ikke er nødvendig. Ingen er uenig i det! Men det er jo ikke det som er problemet i dag. Problemet er at de ikke får være på sykehus når det er nødvendig. Dette går særlig ut over de gamle, som har kort igjen å leve, men fortsatt et potensial for forbedret helse i den tiden som er igjen. Mener du virkelig at dette er å tilrettelegge for god omsorg i livets siste fase, Wilhelmsen Trøen?
Pasienter med hoftebrudd er et godt eksempel. For svært mange pasienter er et hoftebrudd "begynnelsen på slutten". En høy andel lever kortere enn ett år etter en slik hendelse, og dette er en periode preget av svekket funksjon og økt hjelpebehov. Likevel er det ikke likegyldig hvordan de behandles. Nylig er det gjennomført svært gode forskningsprosjekter både i Trondheim og Oslo som viser at ved å tilby disse pasientene et strukturert opplegg basert på samarbeid mellom ortopedi og geriatri (såkalt ortogeriatri), så oppnår man bedre funksjonsnivå den tiden de har igjen å leve.
Likevel har verken St.Olavs Hospital eller OUS klart å etablere slike modeller etter at forskningsprosjektene ble avsluttet. Hvorfor ikke? Jo, ortopedien og geriatrien ligger i hver sine klinikker, og med den rådende mål- og resultatstyringen av sykehusene, med avdelinger og klinikker som selvstendige økonomiske resultatenheter, trekker incentivene i retning av å skjerme egen avdeling mot utgifter og heller la utgiftene komme i noen andres budsjett. Prosjektet i Trondheim hadde også en helseøkonomisk del, som viste at ortogeriatri ga samfunnsøkonomisk besparelse. Men besparelsen kom hos kommunene (mindre pleiebehov i pasientenes gjenværende levetid) og utgiftene kom i sykehuset (investering i bedre behandling). Og kommuneøkonomien er som kjent sykehusene uvedkommende i dagens modell. Mener du virkelig at dette er å tilrettelegge for god omsorg i livets siste fase, Wilhelmsen Trøen?
Jeg er takknemlig for Wilhelmsen Trøens invitt til å komme med faglige premisser for Høyres ønske om å legge til rette for bedre omsorg i livets siste fase. Det bidrar jeg svært gjerne til! Dette blogginnlegget kan tjene som start på voksenopplæringen, og så kan vi fortsette derfra. Jeg stiller opp når det måtte passe! Husk bare på en ting: De pasientgruppene jeg har beskrevet her, representerer majoriteten av dem som dør med behov for lindrende tiltak i dagens Norge.