Hva Nansen ikke visste

"Mamma sa alltid at vi matte ta tranen vår, hvis ikke kunne vi få skjørbuk," fikk jeg nylig høre av en kvinne jeg kjenner. Vi satt rundt et bord med flere andre, og jeg kjente at trangen til å bryte korrigerende inn med tørre medisinske fakta presset seg på. "Da tok nok moren din litt feil. Tran inneholder omega-3 og vitamin D, mens skjørbuk skyldes mangel på vitamin C," sa jeg, litt skamfull over at jeg ikke hadde klart å stagge de belærende kreftene i meg.
I et forsøk på å rette opp den sosiale skaden min kommentar hadde gjort på samtalen, ba jeg om å få fortelle min beste skjørbuk-anekdote. Det viser seg nemlig at når det gjelder årsaken til skjørbuk, var min venninnes mor i godt selskap:
Da Fritjof Nansen planla sin berømte ferd mot Nordishavet med polarskipet Fram på slutten av 1880-tallet, var årsaken til skjørbuk ennå ikke kjent. Allerede fra vikingtiden visste man at tilstanden særlig oppsto ved lange sjøreiser og hadde sammenheng med kostholdet på sjøen. Men detaljene var ikke klarlagt, og flere hundre polfarere var omkommet av sykdommen. Dette kunne utgjøre forskjellen på triumf og tragedie for Nansens ekspedisjon.
Svensken Adolf Erik Nordenskiöld hadde ledet en av de få polarekspedisjoner som hadde unngått skjørbuk, og begrunnet det med at han hadde hatt med multer. Nansen tok derfor med seg 600kg multesyltetøy for sikkerhets skyld. Imidlertid stolte han først og fremst på rådene til fysiologiprofessor Sophus Torup ved Universitetet i Kristiania.
Forklaringsmodeller som viste til bakterier eller toksiner, var på moten i samtiden. Torup hevdet at skjørbuk var forårsaket av en forgiftning knyttet til bakteriell nedbrytning av kjøtt. Løsningen var å kontrollere alle råvarer samvittighetsfullt og preparere hermetikk under spesielt renslige forhold.
Nansens mannskap fikk ikke skjørbuk, og til tross for at han ikke nådde Nordpolen, ble ekspedisjonen en formidabel suksess. Med stor autoritet kunne Nansen takke Torup for de gode ernæringsrådene og gi sin støtte til hans ideer om skjørbukens årsak. Nansen beholdt troen på Torups teorier, til tross for at det etterhvert kom mer forskning som pekte i retning av en mangelsykdom som kunne forebygges ved inntak av frukt og grønt.
Uheldigvis ble Nansen konsultert for proviantråd under planlegningen Robert F. Scotts sydpolekspedisjon i 1911. Denne ekspedisjonen endte som kjent med katastrofe, og skjørbuk blant mannskapet var en betydelig medvirkende årsak.
Historien om Nansen og skjørbuken har en klar overføringsverdi til dagsaktuelle debatter om diagnoser og årsaker. Det er alltid krevende å klarlegge kausalitet i medisinen. Når et behandlingsforsøk etterfølges av bedring, er det veldig nærliggende å tenke at behandlingen må ha vært årsaken.
Tendensen til å tenke slik er særlig sterk for den som selv er følelsesmessig involvert i prosessen. Nansen var en fremragende vitenskapsmann og utvilsomt meget klartenkt i de fleste spørsmål. I spørsmålet om skjørbuken klarte han likevel ikke å se saken med den nødvendige åpenhet og rasjonalitet, trolig fordi hans personlige opplevelse veiet så tungt. I jakten på kunnskap vil alltid vår iboende psykologiske hang til tunnellsyn og ønsketenkning være en stor utfordring. Dette gjelder også for erfarne forskere, på tross av god kjennskap til vanlige feilkilder og de beste intensjoner om å følge streng vitenskapelig metode etter alle kunstens regler.
Gode enkeltresultater i forskning eller behandling skal man glede seg over og trekke lærdom og erfaring fra. Men kunnskapsgrunnlaget for generelle anbefalinger, og ikke minst konklusjoner om sykdommers årsaker, må komme fra systematiske studier, gjentatt av uavhengige forskere.
Min venninne ble nok truet med skjørbuk på galt grunnlag, men har kanskje hatt godt av tranen likevel? Forskningsbasert debatt pågår...