Hva er det idretten har forstått som både Helse Sørøst og ledelsen ved OUS går glipp av?

Jeg har i 25 år arbeidet som psykiater på Gaustad, og fått være med på utviklingen av et skreddersydd, høyspesialisert poliklinisk behandlingstilbud for mennesker med komplekse og  alvorlige spiseforstyrrelser, et behandlingstilbud for Oslo og omegn. Hovedandelen av pasientene har vært syke lenge og lagt flere behandlingsforsøk bak seg, men sitter fortsatt fast i sykdommen. Vi har vært den døren og det rommet som etterspørres i dagens debatter i media, der både pasienter og pårørende ber om mer tid, større fleksibilitet og mer tilpassede tilbud.

Desto mer uforståelig er det at tilbudet ble besluttet redusert i januar 2024. Til tross for en uendelig rekke faglig begrunnet dokumentasjon på risikoen ved dette, skulle fagteamet halveres ved at tilbudet kun skulle bli tilgjengelig for personer i Oslo Universitetssykehus sitt nedslagsfelt. Så lang vi forstår, er dette et organisatorisk grep for å spare penger i OUS. Vi merker rystelsene bokstavelig talt fra pengesluket, det nye Rikshospitalet som bygges så kloss inntil verneverdige Gaustad sykehus som mulig. På papiret kompenseres denne nedjusteringen, med overføring av penger fra OUS til Diakonhjemmet og Lovisenberg sektor for at de skal bygge opp sitt eget tilbud.

Tid og helhet

Hva er det idretten har forstått som verken Helse Sørøst eller ledelsen ved OUS synes å ha forstått?: At det tar tid å bygge et godt lag, å få til et samspill. Det er mange nok eksempler fra fotballen på at selv et lag med de beste spillere, ikke nødvendigvis får seire før de får til samspill. Et fagteam som over tid har arbeidet med målgruppens pasienter, utvikler verdifull forståelse for lidelsen og nye veier inn til menneskene vi ønsker å hjelpe. At det er behov for å arbeide med sansning av mat i måltidsterapi, ikke bare mengde mat. At avstanden til kontakt med egen kropp er blitt så stor, at det må gjøres et arbeide for å vende tilbake til denne kroppen. At sansningen av kropp kan være en avgjørende inngangsport i terapi, for å forstå hvilke følelsesmessige tilstander man er fanget i. At terapi gjennom skapelse av kunstuttrykk kan være nøkkelen til å våge å nærme seg følelser man ikke får regulert utenom gjennom spiseforstyrret atferd. At et tverrfaglig team som over tid er samstemte, skaper sammenheng mellom timene hos klinisk ernæringsfysiolog og terapien og gir trygghet i den skremmende prosessen som endring er.

Jeg underkjenner ikke andre kolleger verken i andre deler av eget sykehus eller andre sektorer. Jeg bare anerkjenner det faktum at gode fagteam er et håndverk som tar tid, og at kuttene oppleves som sløseri av kompetanse og en svekkelse av bredden i tilbudet til en sårbar gruppe, midt i en tid hvor det ropes om dette.

Jeg kunne ikke la dette forbli usagt. Jeg ønsker at de grep som blir gjort under innsparing synliggjøres. En sykehusøkonomi som fortsatt må ta penger av egen drift for å bygge nytt eller rehabilitere bygningsmasse, innebærer nedleggelse av sengeposter og nedbemanning.

Jeg ønsker det skal snakkes sant om pasienttilbudet. Det blir svekket av slike grep. Når klinisk drift på Gaustad blir fortrengt for administrasjon som flytter inn i byggene, kan jeg bare til sist tilføye: «I rest my case».

Ingen oppgitte interessekonflikter