Fra forskerspire til muntlig presentasjon på verdens største MS kongress

Hvordan havnet jeg egentlig her? For kun få uker siden stod jeg fremme på en scene i Berlin med plass til 1000 personer og la frem våre forskningsresultater. Heldigvis var flombelysningen rettet midt i ansiktet mitt og helt tilfeldigvis satt veilederen min i en av to stoler på scenen og smilte bredt mot meg – hun hadde fått det ærefulle oppdraget med å lede sesjonen i tospann med en svært garvet kanadisk MS forsker.

Hvorfor forske?

Det passet så fint for meg å begynne og forske, vi skulle snart bli foreldre til vårt andre barn og da ville det være fint med litt fleksibilitet i hverdagen. Jeg hadde jo egentlig helt siden studietiden gått rundt med en forskerspire i magen, men det bare passet seg ikke før. Før jeg startet med forskning rullet livet raskt av gårde med studier, turnustilværelse og LIS jobb i 7-delt turnus med 26 timers helgevakter. På toppen av dette hadde vi flyttet i snitt hvert andre år. Så kom plutselig anledningen jeg hadde gått og ventet på. Jeg banket forsiktig på den halvåpne døra inn til kontoret til professor i nevrologi og daværende nestleder på Institutt for klinisk medisin Hanne F. Harbo på Søsterhjemmet og sa rett ut at jeg ville forske. Noen uker senere var eventyret i gang.

MS forskningsgruppen ved Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus består av en gruppe med pluss/minus 20 dedikerte forskere med varierte titler og yrkesbakgrunn. Fordelene med å være med i en slik forskningsgruppe er mange, men for min del fikk jeg anledning til å gjøre en ny oppfølging av en gruppe MS pasienter som vi hadde undersøkt nesten fem år tidligere. Der hadde min forgjenger undersøkt 76 tålmodige MS pasienter med utallige undersøkelser. Hun hadde også fått tid til å undersøke de enda en gang til etter litt over ett år – imponerende!

Samarbeid er nødvendig

For å bli en god forsker er man nødt til å samarbeide. For mitt doktorgradsarbeid var Hanne både snartenkt og langsiktig da hun hanket inn en ung og fremadstormende MR forsker som en av mine to biveiledere. Han var riktignok ikke medlem av vår forskningsgruppe, men da fikk jeg i tillegg innpass i hjerneavbildningsgruppen ved Norsk senter for forskning på mentale lidelser (NORMENT). Dette er en internasjonalt svært anerkjent forskningsgruppe med 200 forskere, hvorav 20 av disse sitter døgnet rundt og kverner MR data og øvrige data som kan linkes opp mot MR (som egentlig er alt du kan tenkte deg).

En lang læringsprosess

Etter nesten ett helt år med mye blod, svette, grytidlige morgener, sene kvelder og nesten ett helt år med innsamlingsarbeid hadde vi undersøkt alle de tålmodige og hyggelige MS pasientene en tredje gang. Deretter fulgte noen monotone uker hvor jeg satt i en iskald datalab på Ullevål og kontrollerte alle snitt til alle MR bilder, til alle tre undersøkelsestidspunkter, samtidig som jeg hørte intenst på hard-rock for å holde fokuset oppe. Så var det på tide med hva jeg i ettertid har innsett har vært det største arbeidet. Vi hadde nå alle data klare og jeg hadde ivrig tillært meg basale kunnskaper innen R (et heftig dataanalyseprogram som gjør SPSS til en statist).

Jeg brukte et par uker på det første utkastet til artikkelen og var egentlig ganske fornøyd med meg selv når jeg sendte dette av gårde på mail en sen fredagskveld til Hanne. En drøy uke senere gikk jeg lett til bens til Hanne sin hylle på Nevrologisk ekspedisjon og hentet utskriften av manuset. Her var det imidlertid svært lite igjen av mine opprinnelige trykte bokstaver, manuset på 15 sider var nå gjort om til en krigssone av kommentarer, strykninger og forslag til endringer. Fem måneder senere var utgave nummer 24 av manuskriptet innsendt til et tredje tidsskrift.

Guleroten

Vel tre måneder før jeg sendte inn manuskriptet, fikk jeg midt i sommerferien beskjed om at studien vår var valgt ut til muntlig presentasjon på ECTRIMS, verdens største MS kongress med 10 000 deltakere. Med en gang ble jeg lettet – tenk at jeg slipper å lage en poster og stå to timer og prate om studien. Nå hadde jeg «sluppet unna» med et lite foredrag på 15 minutter (vel og merke kun 12 minutter, da man må sette av 3 minutter til eventuelle spørsmål).

Da avreisen til kongressen nærmet seg hadde jeg klatret opp nok en bratt læringskurve. Muntlig presentasjon på en internasjonal kongress er åpenbart ikke det samme som å holde en presentasjon innad i forskningsgruppen. Jeg hadde de siste årene, egentlig helt siden studietiden hatt en gradvis progresjon i mine formidlingsferdigheter. Jeg husker godt fra tidlige semestre på studietiden da man måtte stå skolerett foran hele kullet og presentere en oppsummering av ukens tema - aldri har jeg følt meg mer utilpass og beglodd der jeg stod og følte at alle andre kunne mer enn meg om nettopp det jeg stod og prøvde å forklare med sviktende stemme og knallrøde ører.

Sannhetens øyeblikk

Så endelig var dagen her! Jeg som til og med hadde øvet i det tomme auditoriet på sykehuset helgen før, med begge barna som ivrige tilskuere i den ellers glisne forsamlingen. Plutselig stod jeg fremme på scenen i Berlin og pratet med min beste engelsk foran nesten 1000 engasjerte forskerkollegaer. Notatkortene var gode å ha selv om jeg nok egentlig kunne de 1550 ordene godt, dog overvant skrekken for å glemme noen viktige ord og fraser selvtilliten denne gangen. Som min gode veileder Hanne hadde sagt en uke i forveien – «dette er det du som kan best», akkurat slik føltes det også.

Spørsmålene som kom i minuttene etterpå hadde jeg allerede forberedt meg på, tre minutter ble for min del utvidet til seks minutter. I motsetning til muntlig eksamen på studiet er mange spørsmål i en slik forsamling noe absolutt positivt og viser stor interesse fra forskningsmiljøene. Det ble til og med tid og anledning for dagens eneste positive bemerkning etterfulgt av et smil fra den ellers så seriøse MS-forskeren ved siden av Hanne når jeg dro frem flere ekstra slides med egne figurer for å bedre illustrere svarene mine.

«One day of fame»

Da det var jeg som hadde avsluttet sesjonen, var det hele ferdig et lite minutt etter at jeg hadde besvart det siste spørsmålet. Det som da kom litt bardust på, men som allikevel var utrolig hyggelig og spennende var alle personene som ville snakke med meg i etterkant. Først og fremst det gode smilet fra min veileder Hanne, men også de fine kommentarene fra gode kollegaer. I etterkant ble jeg intervjuet og filmet av Dagens Medisin, en hyggelig reporter fra MS-rapporten samt to franske journalister som også filmet meg (dog heldigvis ikke på fransk).

Resten av kongressen ble en veldig god opplevelse med mye spennende forskningsresultater, gode foredrag og mange nye ideer. Det ble også knyttet kontakter med potensielle samarbeidspartnere, som jeg håper kan gi fremtidige prosjektmuligheter. En ting har jeg i hvert fall lært – det lønner seg å være godt forberedt!

Referanser:

Artikkel i Dagens Medisin

Videointervju i Dagens Medisin