Vi trenger ikke en ny utredning om beredskap: Vi vet allerede hva som virker

Robust helseberedskap handler ikke bare om lagre og logistikk – det handler om mennesker. Om leger og helsearbeidere som er trygge nok til å stå i det ukjente, og fleksible nok til å tilpasse seg når krisen rammer. For å få til det må vi tenke beredskap og utdanning sammen. Fra et LIS-perspektiv er det tydelig: vi kan ikke trene leger for framtidens behov med gårsdagens rammer.

Forsvaret har forstått dette. Der trenes personell i reelle situasjoner, med tydelige krav, systematisk tilbakemelding og høy forventning til både individ og lag. Der verdsettes feil som læringsarena, og det bygges robusthet gjennom øvelse, trygghet og fellesskap. Som LIS-lege har jeg savnet nettopp dette: tydelige forventninger, vurderinger og et miljø hvor det å gjøre feil er en naturlig del av læringen – ikke noe som skaper utrygghet.

Trening i hverdagen

For når leger er utrygge, er de ikke bare sårbare selv – de blir også mer ressurskrevende. Utrygge leger bestiller flere tester, bruker mer tid og tar oftere beslutninger preget av frykt fremfor faglig trygghet. Det koster mer – for pasientene, for arbeidsmiljøet og for beredskapen. Utrygge leger er ressurskrevende leger.

Skal vi ha leger som er klare til å bidra i krise, må vi trene dem i hverdagen. Det skjer ikke gjennom e-læring, eller ved å lese flere bøker. Det skjer i samspill med kollegaer, gjennom god veiledning, reflektert praksis og simulering og trening i trygge nok omgivelser. Vi trenger rom for å trene – ikke bare på det vi forventer, men også på det vi ikke vet kommer.

Vi kan ikke forberede fremtidens leger på å håndtere det uventede hvis vi forsøker å beskytte dem fra det ubehagelige i hverdagen. Vi må heller finne tiden til å være sammen slik at den uerfarne kan få kjenne på ubehaget uten redsel for å ta livet av noen. Vi trenger mer tid med erfarne kolleger.

Mye av den viktigste beredskapen skjer nemlig i det daglige. På legevakten, på sykehjemmet og på legekontoret. Det er her det såkalte "grunnstoffet" i helsetjenesten finnes – de menneskelige ressursene som utgjør ryggraden i det totale forsvaret. I en krise er det de samme folka som skal gjøre jobben – bare under andre forhold. Derfor må vi utdanne leger som tåler nettopp det: usikkerhet, skiftende roller og krevende samhandling.

God investering

Vi vet allerede hva som virker. Simulering. Veiledning. Refleksjon i praksis. Og tydelige rollemodeller som viser hva god legepraksis er – ikke bare faglig, men også menneskelig. Vi trenger ikke en ny utredning. Vi trenger gjennomføring.

Vi vet også at det lønner seg. Det vi investerer i å skape rammer for å bygge robuste leger for framtida, det vinner vi gjennom lavere ressursbruk fra de samme legene på den andre siden. Gir vi våre erfarne kolleger rammene de trenger for å overføre sin kunnskap og kompetanse, kan vi kanskje beholde dem i arbeid et par ekstra år også. Vinn - vinn.

Helseberedskap for framtiden krever at vi investerer i LIS-utdanning nå. Ikke med symbolske tiltak eller midler «innenfor eksisterende rammer», men med faktiske ressurser. Gi spesialister tid og verktøy til å utdanne neste generasjon leger – i praksis, i virkeligheten, sammen. Da bygger vi beredskap på ordentlig.

Leger er ikke laget for å være superhelter. Men med god utdanning, tett veiledning og en tydelig kultur for læring, kan vi stå støtt – også når det røyner på.

Ingen oppgitte interessekonflikter