Grensekryssende tillit

Er det én ting de siste årenes pandemi, krig og politisk uro har lært oss så er det at både smitte og frykt lett krysser grenser og viser oss hvor forbundet vi er med hverandre i verden. Og det er europasamarbeidet vi nå søker mot, for å trygge vår felles fred og fortsatte gode helse.

Selv om EU-forordningen på energifeltet skapte regjeringskrise, er forordningen om alvorlige grensekryssende trusler stille inkludert i vårt regelverk.

En virkelighet preget av selvtilstrekkelighet og dyp fred er historie. Spørsmålet nå er hvordan den nordiske tilliten, som har tjent oss godt, kan utvides til å inkludere flere land.

Utstrakt samarbeid med Europa

Siden Stortinget satset i det fjerde helseprogrammet til EU i 2021, EU4Health, har mye skjedd på helsefeltet. Daglig har helsebyråkrater kontakt med kolleger ute i Europa – særlig de i staten, men også på sykehus- og kommunesiden. Gjennom forskningsprogrammet Horisont Europa og EU-programmene innen digitalisering og kriseberedskap, har slikt samarbeid eksistert lenger. Men nå er også helseforvaltningen skikkelig med – og det på en rekke utfordrende felt som kreft, folkehelse, demens, nok helsepersonell, datadeling, helseberedskap og mange flere.

Nylig fikk mange i forvaltningen styrket tillit til EU-systemet gjennom besøk av et svært kompetent ekspertteam fra det europeiske smittevernbyrået. Den nevnte EU-forordningen mot alvorlige grensekryssende trusler, sier at vår helseberedskap mot folkehelsekriser skal vurderes hvert tredje år.

Av de mange norske ekspertene som bidro, var kommune- og smittevernoverleger fra flere kommuner, folk fra statsforvaltere, regionale helseforetak, sykehus, KS og flere statlige aktører. Helse- og omsorgsdepartementet fikk hjelp av Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet til å koordinere det hele. Litt om hvordan det gikk, kommer jeg tilbake til. 

Det handler om tillit

Ett av mange poeng handlet om tillit. Er tillit til vårt eget bare formet av den langvarige freden, eller skapes den også gjennom andre erfaringer i den kollektive sjelen?

Jeg tror fellesskap ofte også bygges og trygges gjennom små og store kriser. Og kanskje er tilliten en type lim som gjør at slik motgang gjør sterk på en fleksibel og inkluderende måte heller enn noen lands harde, kyniske og proteksjonistiske måte, holdt sammen av trusler, frykt og mistillit.

I åpningen av evalueringsuken trakk jeg frem bussulykken i romjula nordpå. Både folk i og utenom vakt dro ut i uværet for å hjelpe. Eller de ryddet plass på sykehjemmet og hotellet. Noen lokale mente at det er slik man bare gjør – man stiller opp for hverandre og for et enda større «vi», der også fremmede passasjerer var inkludert.

Det er en tilbakevendende melding fra andre som har stått i stormer og vært med på andre krevende hendelser: veldig mange hjelper til om de kan. Dessuten er de fire beredskapsprinsippene i sving. I en virkelighet der selvberging og improvisering alltid har vært viktig, nevnes de ikke på rams, men lever i dype strukturer og kulturer. 

Løsningen ligger i samarbeid

De fire handler om ansvar, likhet, nærhet og samvirke. I praksis betyr det at de som har ansvar i hverdagen, bærer det også i en krise og håndterer den så likt vanlig hverdag som mulig. Jobber man som fastlege, fortsetter man med det, men mengden jobb, tempo og grad av usikkerhet og nødvendig improvisasjon øker gjerne på.

De som er nærmest krisen umyndiggjøres slettes ikke, men støttes i et samvirke med ressurser i stadig større sirkler. Helsetjenestene, i kommuners og sykehusenes regi, speiler dette slik de er fordelt i landet, for å kunne hjelpe ansvarlig, likt og nært der det trengs.

Beredskapsprinsippet om samvirke er nok det vanskeligste: alle må bidra til at samspillet virker uansett stresset som usikkerhet og stadige endringer gir.

Da må man tørre å dele, aktivt informere, være vennlig, klar og følge felles regler. Den ambisiøse må stagge ønsket om posisjon, prestisje, bli sett og premiert. Å lykkes ligger et annet sted – i samarbeidet. Får man til det, bygges tillit og fellesskap. 

Vårt godt utviklede regel- og planverk er avstemt med hensyn til alt dette, både på kommune, regionalt og nasjonalt nivå. Og i tillegg har vi altså internasjonalt regelverk å innlemme, planlegge med, øve og etterleve. 

Når jeg nå våger å skrive at besøket gikk ganske bra, er det særlig fordi vi fikk til tillitsfull åpenhet om styrker og svakheter, på tvers av organisasjoner og geografi. Vi snakket ikke bare om ansvar, likhet, nærhet og samvirke. Vi gjorde det – og tok EU med.